Tre kandidater i mørketida

Hedda, 27 · Tromsø

Mørketida i Tromsø gjør noe med folk. Sola forsvinner bak fjellet i slutten av november og kommer ikke tilbake før i januar, og alle som bor her, har sin egen strategi. Noen går på ski med hodelykt, noen tar D-vitamin og lyser opp leiligheten som et drivhus, noen drikker mer enn de burde. Jeg var tjueseks det året og hadde en strategi til: jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gjennom nok en vinter alene i senga mi i Tromsdalen.

Det høres kanskje kynisk ut, men jeg gjorde det som et prosjekt. Jeg hadde prøvd det vanlige i to år. Dater på kaffebarer i Storgata der begge later som vi leter etter kjærligheten, og så ender det i sex uansett, bare etter tre timer med små løgner først. Jeg orket ikke den omveien mer. Så jeg skrev det rett ut i profilen min: jeg er ikke ute etter forhold, jeg vil ha én person å møte jevnlig, og jeg forventer at den personen er like tydelig som meg.

Det kom over tretti svar på fire dager. De fleste var ubrukelige. Menn som skrev tre ord, menn som sendte bilder ingen har bedt om, menn som ville forhandle om alt før de i det hele tatt hadde spurt hva jeg het. Jeg satt en kveld på kjøkkenet med te og en liste, og jeg skjønte at det jeg egentlig lette etter, ikke var en type kropp. Jeg lette etter en person som kunne lese en avtale og holde seg til den.

Den første jeg møtte, het Tobias. Trettien, jobbet i en butikk på Jekta, veldig kjekk og veldig hyggelig. Vi møttes på en bar i Skippergata og hadde det fint, og vi dro hjem til ham, og selve kvelden var helt grei. Problemet begynte dagen etter. Han sendte fem meldinger før lunsj. På onsdagen foreslo han en helgetur til Sommarøy. På fredagen spurte han hvordan jeg så for meg oss om et halvt år. Jeg hadde skrevet det i klartekst, og han hadde sagt seg enig i klartekst, og så viste det seg at han hadde tenkt at han skulle overbevise meg. Jeg avsluttet det etter ni dager, og han ble skikkelig sår, og jeg følte meg som en drittsekk i en uke.

Den andre het Mats og hadde motsatt problem. Han var så opptatt av å vise at han ikke brydde seg, at det ble ubehagelig. Han svarte ikke på meldinger på to dager og dukket så opp klokka halv tolv på natta med en melding om at han var i nærheten. Han spurte aldri om noe som helst, verken om jeg hadde det bra eller om jeg ville noe annet. Jeg fant ut noe viktig av de to ukene med Mats: en avtale uten følelser er ikke det samme som en avtale uten folkeskikk. Jeg vil bli behandlet som et menneske, jeg vil bare ikke bli behandlet som en kjæreste.

Jonas svarte meg i begynnelsen av desember. Meldingen hans var fire setninger lang. Han skrev at han hadde lest profilen min to ganger, at han var trettifire og skilt, at han hadde en datter annenhver uke og derfor uansett ikke hadde kapasitet til et forhold, og at han syntes det jeg skrev, var forfriskende ærlig. Ingen komplimenter om utseendet mitt. Ingen forsøk på å være morsom. Jeg svarte samme kveld.

Vi møttes på et sted nede ved havna, satt i halvannen time og snakket om praktiske ting. Hvilke dager som passet, hva ingen av oss ville ha, hva vi skulle gjøre hvis noen av oss møtte noen andre. Det var den minst romantiske samtalen jeg har hatt, og jeg satt der og kjente at jeg ble varm i hele kroppen av å slippe å gjette. Da vi gikk ut i snøen etterpå, sa han at han hadde bil og at det var ti minutter hjem til ham på Kvaløysletta. Jeg sa at han måtte kjøre fort.

Jeg hadde ikke ventet at det skulle være så bra. Man skulle tro at all den snakkingen tar luften ut av det, at spenningen forsvinner når alt er avklart. Det var det motsatte. Jeg lå på ryggen i en fremmed seng med utsikt til et vindu fullt av snø og visste nøyaktig hva jeg var der for, og jeg trengte ikke tenke på hvordan jeg framsto. Jeg ba ham om ting jeg vanligvis bruker måneder på å tørre å be om. Han spurte hva jeg likte, jeg sa det, han gjorde det, og da jeg til slutt lå og skalv med hodet mot skulderen hans, tenkte jeg at jeg aldri mer skal orke å ha sex med noen jeg ikke har snakket ordentlig med først.

Nå er det onsdager. Han har datteren annenhver uke, og de ukene hun er hos moren, kommer han hit etter jobb, av og til to ganger i uka. Han tar av seg skoene i gangen, jeg har som regel laget mat, og vi spiser og snakker om ingenting i en halvtime. Så rydder vi bordet, og så er det ikke mer snakking. Han sover aldri over. Ikke fordi det er en regel, men fordi han liker å våkne i sin egen seng og jeg liker å ha hele mi.

Det er noe med mørketida som gjør den avtalen ekstra verdt det. Når det er svart ute klokka to på ettermiddagen og hele byen ligger under en blå skodde, er det lett å bli stille og innadvendt. Å vite at det kommer noen på onsdag, som tar tak i deg og gjør at du kjenner kroppen din i to timer, det er bedre enn noen lysterapilampe. Jeg har vært gladere denne vinteren enn de to foregående, og jeg har ikke tenkt å late som at det ikke henger sammen.

Onsdagene har fått sine egne vaner. Han har skjønt at jeg liker å bli tatt på mens jeg fortsatt har klær på, at det er den delen jeg tenker på hele dagen på jobb, og han bruker god tid på den. Jeg har skjønt at han blir helt konsentrert og nesten alvorlig, og at han liker best at jeg sitter oppå ham og bestemmer tempoet selv. En onsdag i februar sto nordlyset og flimret grønt over Tromsdalstinden mens vi holdt på, og jeg så det i vinduet over skulderen hans og sa ingenting, for jeg ville ikke at han skulle stoppe. Det er den typen kveld jeg kommer til å huske når jeg er femti.

Vi har ikke vært på kino sammen. Vi har ikke møtt hverandres venner. Jeg vet at han heier på et fotballag og at han ikke kan lage annen mat enn omelett, og han vet at jeg har en mor jeg krangler med og at jeg hater å bli vekket. Det er omtrent alt. Det er ikke fordi vi holder noe skjult for hverandre, det er bare at vi aldri har hatt behov for mer. Jeg har venner til resten.

Den eneste gangen det har vaklet, var i mai da lyset kom tilbake og jeg plutselig fikk lyst til å invitere ham på en tur til Sommarøy, akkurat sånn som Tobias ville. Jeg lot være. Jeg satt en kveld og tenkte gjennom hva jeg faktisk ville ha, ikke hva våren prøvde å fortelle meg at jeg ville ha, og svaret var det samme som i desember. Jeg fortalte ham det uansett, fordi vi hadde avtalt å si ifra. Han sa takk for ærligheten, og så var det ikke noe mer.

Hvis noen spør meg til råds nå, sier jeg tre ting. Skriv nøyaktig hva du vil ha. Regn med at to av tre ikke fungerer. Og ikke godta en knullevenn som ikke klarer å oppføre seg som et voksent menneske utenfor senga. Det tok meg tre forsøk og litt selvforakt underveis, men jeg fant det jeg lette etter, og det er mørkt ute i fire måneder til.