Det skulle være én natt i Ålesund

Vilde, 26 · Ålesund

Jeg var tjuefem og nettopp ferdig med tre år på en høgskole i Volda da jeg flyttet til Ålesund for en jobb i en butikk i Kipervikgata. Jeg hadde akkurat kommet ut av et forhold som varte i fire år og som jeg burde avsluttet etter to. Det siste jeg ville, var å bli sittende og bli kjent med noen på nytt. Jeg ville ha én kveld. Bare bevise for meg selv at jeg fortsatt eksisterte.

Det skjedde en lørdag i september. Jeg var ute med to fra jobben på et sted nede ved Brosundet, og han sto ved baren med en kompis og lo av noe. Han hadde en dårlig tatovering på underarmen og et smil som var åpenbart altfor øvd. Jeg bestemte meg for ham omtrent med en gang, og jeg gikk bort og spurte om han hadde lyst til å kjøpe meg en øl. Han sa ja. Vi snakket i førti minutter om ingenting, og så sa jeg det jeg hadde tenkt ut på forhånd: at jeg ville bli med ham hjem, at det var én kveld, og at jeg ikke ville ha meldinger dagen etter.

Han sa at det var det tydeligste tilbudet han hadde fått, og vi gikk opp bakkene mot Aspøya mens vi begge lo litt for høyt. Det var kaldt, og han hadde ikke jakke, og jeg husker at han stoppet midt i en gate og kysset meg mot en vegg i to minutter uten å ta på meg ellers, som om han ville se hvor lenge jeg holdt ut. Jeg holdt ikke lenge ut.

Leiligheten hans var et rot. En gitar uten streng, en plante som var død, og et soverom med utsikt til en murvegg. Ingenting av det spilte noen rolle. Han dro av meg kjolen i døråpningen og løftet meg opp, og jeg kjente ryggen min mot en dørkarm og tenkte at det kom til å bli blåmerke, og at det var helt greit. Han var ikke redd for å ta i. Etter et fireårig forhold der alt hadde blitt høflig og forutsigbart, var det akkurat det jeg trengte: noen som ikke behandlet meg som noe som kunne gå i stykker.

Vi holdt på halve natta. Et sted rundt tre sovnet jeg, noe jeg ikke hadde planlagt, og da jeg våknet klokka ni, hadde han laget kaffe og satt og ventet uten å være klengete. Han sa: Jeg skal ikke sende deg melding. Jeg lo og sa takk, og jeg gikk ned gjennom byen i en kjole fra kvelden før mens folk var på vei til brygga med barnevogner.

Det gikk elleve dager. Så sendte jeg melding til ham. Det var natt til fredag, jeg hadde drukket to glass vin alene, og jeg skrev noe sånt som at jeg hadde tenkt på dørkarmen. Han svarte etter fire minutter. Han hadde ikke skrevet fordi jeg hadde bedt ham om å ikke gjøre det, og jeg fikk en slags respekt for ham der og da, for jeg hadde regnet med at han ville bryte det etter to dager.

Andre gangen skulle også være siste gang. Det var det ikke. Tredje gangen sa ingen av oss noe om at det var siste. Et sted mellom fjerde og femte gang sluttet jeg å telle, og det ble bare noe som skjedde, som regel fredager, av og til søndag ettermiddag hvis ingen av oss hadde noe. Vi lagde aldri en avtale med regler, sånn som jeg har hørt at andre gjør. Vi bare gled inn i en rytme, og den har holdt i over et år.

Det er verdt å si at vi ikke har blitt venner på den måten. Vi har aldri spist middag ute. Jeg vet ikke hva foreldrene hans heter. Han vet at jeg jobber i butikk og at jeg savner Volda av og til, og det er omtrent hele bildet. Men i det rommet vi faktisk deler, kjenner vi hverandre veldig godt. Han vet at jeg vil bli holdt rundt halsen, forsiktig, og at jeg liker å bli fortalt hva jeg skal gjøre. Jeg vet at han tåler å bli klort, at han elsker å se på, at han blir helt borte hvis jeg tar meg god tid.

Fredagene har fått en form nå. Jeg kommer rett fra stengetid i butikken, som regel litt irritert etter en dag med kunder, og han har som regel bestilt pizza fordi han ikke kan lage mat. Vi spiser den på sofaen mens han ser en fotballkamp jeg ikke bryr meg om. Så skrur han av TV-en, og da vet vi begge hva klokka er. Det som var hektisk og desperat de første gangene, er blitt langsommere. Han begynner alltid med ryggen min, av en eller annen grunn, og bruker ti minutter der før han i det hele tatt tar av meg noe. Jeg har begynt å tenke på det på jobb rundt klokka fire på fredager, midt i en vareleveranse.

Det er noen kvelder som skiller seg ut. I juni hadde han med seg et teppe opp til Fjellstua etter at de siste turistene hadde gått ned, og vi ble sittende der i den lyse natta og se utover byen og øyene, og det endte med at vi hadde sex bak en busk som en gjeng sekstenåringer. Vi var tjuefem og tjueåtte og oppførte oss som idioter, og jeg lo hele veien ned de fire hundre trappetrinnene. Det er den beste kvelden jeg har hatt siden jeg flyttet hit.

Jeg ble forelsket en liten stund i vinter. Det var ikke i ham, tror jeg, det var i at noen alltid var tilgjengelig. Jeg merket at jeg ble litt sur da han sa han ikke kunne på en fredag, og jeg satt og så på telefonen på en måte jeg ikke likte. Så tok jeg tak i meg selv. Jeg lot være å skrive i to uker, og i løpet av de to ukene gikk jeg ut med venner, tok en helgetur til Ulsteinvik og fikk hodet tilbake på plass. Da vi møttes igjen, var alt som før. Jeg tror slike pauser er det som gjør at dette fortsatt fungerer.

Jeg kaller ham ikke kjæresten min, men jeg kaller ham heller ikke ingenting. Venninnene mine spurte lenge om vi var sammen, og jeg svarte nei hver gang, og til slutt ga de seg. En av dem sa at hun syntes det var synd på meg. Jeg tenkte over det en hel kveld, og konklusjonen min var at hun gikk gjennom et brudd med gråt og flytting og delt sofa i fjor, og at jeg ikke hadde grått en eneste gang det siste året. Det er ikke synd på meg.

Han har hatt en dame innimellom, det vet jeg, for han nevnte det i forbifarten en gang. Jeg har hatt to dater i høst, en som var kjedelig og en som var hyggelig, men ingen av dem fikk meg til å slutte med fredagene. Jeg tror sannheten er at ingen av oss har lyst til å bytte ut noe som er såpass enkelt, med noe som krever så mye mer.

Jeg skulle ha én natt. Jeg fikk en pulevenn jeg har hatt i tretten måneder, og jeg har aldri en eneste gang ligget våken og lurt på hva vi er. Det gjør noe med hvordan du går rundt i en by når du vet at det er noen der som vil ha deg, uten å ville ha noe mer enn det. Jeg vet ikke hva jeg gjør neste år, om jeg blir i Ålesund eller drar et annet sted. Men jeg vet at jeg kommer til å lete etter det samme igjen.