Vi var elendige kjærester og perfekte i senga

Thea, 30 · Drammen

Kristoffer og jeg var sammen i to år og seks måneder. Vi bodde i en leilighet på Strømsø med altan mot elva, og på papiret hadde vi alt: to jobber, samme humor, felles venner, en plan om hus på Konnerud en gang i framtida. I praksis kranglet vi omtrent annenhver dag. Om oppvasken, om at jeg aldri ville dra til familien hans i Vestfold, om at han brukte halve lørdagen på å se fotball, om penger, om ferier, om hvem som hadde sagt hva på en fest i 2022.

Vi flyttet fra hverandre en søndag i oktober. Det var ikke dramatisk. Ingen hadde vært utro, ingen ropte. Vi satt på gulvet mellom pappesker og var enige om at vi likte hverandre bedre som to separate personer. Jeg tok over en toroms på Bragernes, han flyttet til broren sin på Åssiden i påvente av noe eget, og vi delte kaffemaskinen ved at han fikk den og jeg fikk sofaen.

Det tok elleve dager. Han kom for å hente en boks med verktøy han hadde glemt i boden, og jeg hadde nettopp kommet ut av dusjen, og vi sto i den tomme gangen min og så på hverandre litt for lenge. Han sa at han skulle gå. Jeg sa at han ikke måtte det. Vi gjorde det på gulvet i stua, mellom to uåpnede flyttekasser, og jeg husker at jeg lo høyt etterpå fordi det var så absurd og så åpenbart samtidig.

For det var alltid det som fungerte mellom oss. Vi kunne ha kranglet i tre timer om en middag med foreldrene mine, og så snudde noe klokka elleve om kvelden, og da var alt borte. Vi hadde aldri en eneste gang hatt dårlig sex. Ikke én. Og det var nettopp det som holdt oss sammen altfor lenge, tror jeg, for hver gang vi var nær ved å gi opp, endte vi i senga og utsatte samtalen en måned til.

Etter den kvelden med flyttekassene satte vi oss ned på en kafé i Nedre Storgate og gjorde det vi aldri hadde klart mens vi var sammen: vi snakket uten å ville vinne. Han sa at han ikke ville tilbake til forholdet. Jeg sa at jeg heller ikke ville det, og at jeg mente det, ikke som et trekk. Og så sa han, ganske forsiktig, at han uansett ikke hadde lyst til å slutte med resten. Jeg satt og kjente på om det var en dårlig idé. Alle sier jo at det er en dårlig idé. Jeg sa ja.

Vi lagde tre regler, og de er enklere enn folk tror. Vi snakker ikke om forholdet vårt som var. Vi kommer ikke innom uanmeldt. Og vi lyver ikke om andre vi treffer. Det tredje punktet var det jeg var mest redd for, og det har vist seg å være det letteste.

Nå har det gått halvannet år. Han kommer hit, nesten alltid til meg, som regel på torsdager, av og til en søndag ettermiddag. Vi lager ikke mat sammen. Vi ser ikke film. Han ringer på, jeg åpner, og så har vi to eller tre timer der vi ikke er noe annet enn to kropper som kjenner hverandre veldig godt. Det er den store forskjellen fra et forhold: alt det slitsomme er borte, og alt det gode er igjen.

Og han kjenner meg. Det er ingenting jeg må forklare. Han vet at jeg trenger lang tid i starten, at jeg blir utålmodig hvis han skynder seg, at han skal bruke munnen først og hendene etterpå. Han vet nøyaktig hvor hardt han kan ta tak i håret mitt, og at jeg vil bli snudd rundt med en gang jeg blir stille. Jeg vet at han mister hodet hvis jeg blir liggende oppå ham og går helt sakte, at han holder pusten rett før, at han blir litt sjenert i to minutter etterpå. To og et halvt år med øving, og vi slipper å begynne på nytt med en fremmed.

Den torsdagen jeg husker best, var i januar. Han kom rett fra jobb, fortsatt i arbeidsklær, og jeg hadde bestemt meg på forhånd for at jeg ville prøve noe vi aldri gjorde mens vi bodde sammen. Jeg møtte ham i gangen og sa nøyaktig hva jeg ville ha, ord for ord, uten å pakke det inn. Han ble stående et sekund, og så gjorde han det. Jeg hadde aldri turt å si sånt til ham da vi var kjærester. Det er noe av det merkeligste med hele greia: jeg er mye friere med ham nå enn jeg var da vi delte adresse. Da var jeg redd for å virke rar, for at det skulle bli en samtale om hva det betydde om meg. Nå er det ingenting som betyr noe. Vi er bare to som har en avtale og ingen fasade å opprettholde.

Vi ble også flinkere til å avslutte. Før kunne en kveld gli ut i en halv natt med prat om framtida og alt vi burde fikse. Nå tar han en dusj, drikker et glass vann på kjøkkenet og går, og jeg blir liggende i en seng jeg har helt for meg selv. Første gangen syntes jeg det var litt kaldt. Nå er det favorittdelen. Jeg legger på nytt sengetøy på fredag morgen, drar på jobb med en helt egen ro i kroppen, og ingen på kontoret vet hvorfor jeg er i så godt humør.

Jeg ventet lenge på at det skulle gjøre vondt. Alle venninnene mine advarte meg. Hun ene sa at jeg kom til å sitte igjen med håp, at jeg gjorde det fordi jeg egentlig ville ha ham tilbake. Jeg tok det på alvor og tenkte gjennom det ordentlig en kveld i februar. Svaret var nei. Jeg vil ikke ha tilbake torsdagskveldene der vi satt i hver vår ende av sofaen og var irriterte. Jeg vil ikke ha tilbake julen hos svigermor. Jeg savner ingenting av det livet. Jeg savner bare hendene hans, og dem får jeg.

I mars hadde han noe på gang med en fra jobben. Han sa det til meg samme uke, akkurat som avtalt. Vi tok tre ukers pause, og jeg brukte dem på å innse at jeg ikke var sjalu, bare litt rastløs. Det ble ikke noe av henne. Da han kom tilbake, spurte han om det var rart, og jeg sa at det eneste rare var at det ikke var rart. Jeg har selv hatt to korte historier i samme periode, og han har aldri spurt om detaljer.

Det er én ting jeg holder øye med. Vi må ikke gli tilbake. Det skjedde nesten i sommer, da vi begge var på en fest i Drammensmarka med den gamle gjengen og endte opp med å sitte sammen hele kvelden, som før, med hånden hans på kneet mitt foran folk. Dagen etter sa jeg at det ikke føltes riktig. Han var enig. Nå drar vi ikke på fest sammen lenger, og vennene våre har fått den fordelen at de slipper å velge side.

Jeg vet ikke hvordan dette ender. Antagelig med at en av oss møter noen som betyr noe, og da blir det slutt på en torsdag og vi sender hverandre en gratulasjon. Det er greit. Jeg er tretti, jeg har mitt eget sted med utsikt til Bragernes torg, en jobb jeg liker og ingen som maser om at jeg må bestemme meg for noe. At eksen min har blitt en pulevenn jeg stoler på, er ikke noe jeg hadde planlagt. Men hvis jeg en dag skal begynne på nytt, vet jeg hva jeg leter etter: noen som kan gjøre det bra i senga uten å kreve at jeg deler oppvaskmaskin med ham.