Avtalen vår finnes bare på hytta

Live, 28 · Lillehammer

Familien min har hatt en hytte i åsen over Lillehammer siden bestefar bygget den på syttitallet. Den har ikke innlagt vann, den har en vedovn som ryker hvis du fyrer feil, og den lukter av gammelt treverk og parafin hele året. Da jeg flyttet tilbake til Lillehammer etter studiene, ble det min tur å bruke den mest, siden søsknene mine bor i Oslo og synes det er for langt å kjøre.

Jeg møtte Sondre i skibakken. Ikke i den store, men i en løype i Nordseter der jeg alltid går, og han kom bakfra med raskere ski og en hund som ikke hørte på ham. Hunden veltet meg. Det er sånn det begynte, med meg i snøen og en fremmed mann som ba om unnskyldning femten ganger mens en fjordhund slikket ansiktet mitt. Vi gikk resten av runden sammen.

Han er trettito, fra Gjøvik, jobber turnus på et sykehjem, og han hadde nettopp flyttet fra samboeren sin da vi møttes, bodde midlertidig hos en kamerat, og hadde ingen plass i livet sitt for noe som helst. Jeg var tjuesju, hadde flyttet hjem etter fem år i Oslo og var like rotete på min måte. Ingen av oss ville ha en kjæreste. Ingen av oss ville være alene hele vinteren heller.

Den første helgen var egentlig en helt vanlig invitasjon. Jeg sa at jeg skulle på hytta til helga og at han var velkommen til å ta en tur innom hvis han gikk den løypa igjen. Han kom fredag ettermiddag med hunden og en sekk som var altfor stor for en kort visitt. Vi fyrte i ovnen, vi drakk et glass rødvin, og klokka ti kysset han meg mens jeg sto og skrudde av parafinlampen. Jeg husker at jeg tenkte at jeg burde nøle.

Det finnes ingenting som ligner på sex i et kaldt rom som blir varmt. Ovnen sto på for fullt, og vi lå under to dyner på en madrass som er eldre enn meg, og det var iskaldt der luften kom inn ved vinduet og glovarmt under ullteppene. Han er sterkere enn han ser ut, og han brukte den styrken. Jeg har et klart minne av å bli snudd rundt på det gulvet foran ovnen, med lysene fra byen nede i dalen gjennom ruta, og av å ikke bry meg om at det gjorde vondt i knærne.

Vi ble der hele helgen. Vi gikk en tur på lørdag, vi kokte kaffe på ovnen, vi gjorde det igjen tre ganger. Da vi kjørte ned søndag ettermiddag, hver i sin bil, stoppet vi på parkeringsplassen og ble stående og snakke. Det var da han sa det som har definert alt siden: at han ikke hadde noe å tilby nede i dalen, men at han gjerne kom opp igjen neste helg.

Vi har aldri gjort dette noe annet sted. Det er ikke en regel vi skrev ned, men det er like absolutt som om vi hadde gjort det. Vi har aldri spist middag på en restaurant i Lillehammer. Vi har aldri gått i Storgata sammen. Han har aldri vært i leiligheten min, og jeg vet ikke engang hvor han bor nå. Vi sender meldinger som handler om vær, om nøkler, om hvem som tar med mat. Alt annet skjer der oppe.

Det høres kanskje kunstig ut. For meg er det tvert imot det som gjør det ekte. Vi har ingen hverdag som kan slite på oss. Vi kommer aldri til å krangle om hvem som ikke tok ut av oppvaskmaskinen, for vi har ikke en oppvaskmaskin, vi har en balje og en bøtte med snøvann. Alt det vanskelige ved to mennesker finnes rett og slett ikke i den bygningen.

Vinteren er høysesongen vår. Da er det ski om dagen, ovn om kvelden, og vi er der annenhver helg. Om sommeren er det sjeldnere, for da vil familien min bruke hytta, og da går det av og til seks uker mellom hver gang. De første somrene var det rart. Nå har jeg lært å like det. Det gjør noe med hvordan jeg gleder meg til september.

Det tok oss noen helger å finne rytmen. Fredag kveld er alltid utålmodig, for vi har begge kjørt opp bakkene med det i hodet, og som regel rekker vi ikke stort mer enn å få av oss ytterklærne. Lørdagen er en annen historie. Da har vi hele dagen, og vi bruker den. Vi har ligget og holdt på i timevis midt på lyse dagen med snøen som glitrer utenfor, stoppet for å spise, og begynt igjen. Han er den eneste jeg har vært med som ikke har hastverk med noen del av det. Han kan bruke tjue minutter bare på ryggen min. Jeg har lært å si ifra når jeg vil ha mer, og jeg har lært at han blir tent av at jeg sier det høyt. En lørdag i februar ble jeg liggende etterpå og se opp i de gamle takbjelkene og tenke at jeg aldri hadde følt meg mindre bedømt av noen. Det er ingen som skal vurdere meg der oppe. Ingen skal møte moren min, ingen skal se hvordan jeg oppfører meg på fest. Det eneste som finnes, er to kropper og en ovn som må mates hver time.

Vi har begge hatt andre i løpet av de to årene. Han var sammen med en fra Gjøvik i fire måneder i fjor, og da hørte jeg ikke fra ham i det hele tatt. Jeg ble ikke såret. Jeg ble faktisk litt lettet, for jeg hadde en periode der jeg var usikker på om jeg begynte å ville ha mer. Da han sendte melding i november om at det var over og om hytta fortsatt var aktuell, satt jeg i sofaen og kjente akkurat hvor enkelt svaret var.

Det jeg setter mest pris på, er hvor fritt det er der oppe. Det finnes ikke naboer på flere hundre meter. Jeg kan lage all den lyden jeg vil. Vi har holdt på ute på verandaen i oktoberkulda, vi har holdt på på gulvet, i ovnskroken, i den smale køya. Han har lært hva jeg vil ha ved å spørre, ikke ved å gjette, og det første han spurte om, var hva jeg aldri hadde turt å be en kjæreste om. Jeg svarte ærlig, og han lo ikke, og jeg har ikke angret en eneste gang.

Jeg tenker av og til på hva dette er, sånn teknisk sett. En pulevenn, antar jeg, bare med en veldig snever geografi. Søsteren min vet om ham og kaller ham hyttemannen. Hun spurte i fjor om jeg ikke ville ha en som kunne bli med på julebord. Jeg har vært på julebord med en kjæreste. Det var ikke bedre enn en fredag kveld i førti minusgrader med en vedovn som endelig tar fyr.

En dag kommer sikkert en av oss til å finne noen vi vil ha nede i dalen også, og da slutter dette, og jeg kommer til å kjøre opp dit alene og savne det en stund. Men jeg har aldri hatt en avtale som har gjort så lite vondt og gitt så mye. Snøen kommer om noen uker, og jeg har allerede kjøpt ved og båret den inn i skjulet. Hvis noen spør meg om råd, sier jeg at det viktigste ikke er å finne rett person, men å bli enige om rett ramme. Vår ramme er tretti kvadratmeter i åsen, og innenfor den har vi aldri gjort hverandre vondt.