Annenhver helg tilhører meg selv

Camilla, 41 · Tønsberg

Jeg har to barn på ti og tretten, og de er hos faren sin annenhver helg. Fredag ettermiddag pakker de sekkene sine, vi krangler litt om ladere og fotballsko, og så kjører bilen ut av oppkjørselen og huset blir helt stille. De første par årene etter skilsmissen hatet jeg den stillheten. Jeg vasket huset. Jeg så på serier til klokka to. Jeg ringte søsteren min i Horten og lot som at alt var fint.

Det som forandret alt, var egentlig en helt vanlig samtale med en venninne på en kafé i Storgata. Hun spurte hva jeg gjorde med de helgene, og jeg begynte å ramse opp praktiske ting, og hun avbrøt meg og sa: Du har førtiåtte timer helt alene annenhver uke. Vet du hvor mange som ville drept for det? Jeg satt der og kjente at hun hadde rett, og at jeg hadde brukt fire år på å behandle den tida som noe jeg måtte overleve.

Jeg var ikke klar for en kjæreste. Jeg er fortsatt ikke det. Tanken på å introdusere en mann for barna mine, på å forklare hvem han er, på å risikere at de blir glade i noen som forsvinner, gjør meg kvalm. Men tanken på å være førtien år og aldri mer bli tatt på, gjorde meg også kvalm. Så jeg satte meg ned en kveld i november og tenkte gjennom hva jeg faktisk hadde lyst på. Svaret var ganske enkelt: en voksen mann, annenhver helg, som ikke skal inn i livet mitt ellers.

Fredrik svarte meg etter to uker. Han er førtifire, jobber som prosjektleder i Sandefjord, og har en sønn som bor hos ham annenhver uke, motsatt uke av mine barn. Det var det første vi begge la merke til. Kalenderne våre var som to tannhjul som gikk i hverandre. Han hadde vært singel i tre år og hadde gjort seg nøyaktig de samme tankene om barn og fremmede.

Vi møttes først på en kafé på Nøtterøy-siden for å se om vi i det hele tatt likte hverandre. Det var en rar samtale. Vi snakket om samværsordninger og om hvordan det er å være førti og begynne på nytt, og et sted underveis sluttet jeg å være nervøs. Da vi gikk ut, sa han at han syntes jeg var vakker, på en helt enkel måte uten noe tull rundt, og jeg ble stående på fortauet og kjenne på noe jeg ikke hadde kjent på i årevis.

Den første helgen kom han hjem til meg fredag kveld etter at det var mørkt. Jeg hadde ryddet huset som om det skulle selges, og det første han sa da han kom inn, var at det luktet nybakt. Jeg hadde faktisk bakt. Jeg var førtien år gammel og bakte brød til en mann jeg skulle ha sex med, og vi lo begge av det senere.

Jeg hadde vært gift i tolv år. Jeg hadde glemt hvordan det var med en kropp som ikke var kjent. Han var forsiktig i starten, nesten irriterende forsiktig, og jeg måtte til slutt si at han ikke trengte å behandle meg som glass. Da slapp han taket. Vi endte på gulvet i stua, foran en sofa som barna mine sitter i hver eneste ettermiddag, og jeg tenkte ikke på det en eneste gang. Han var grundig på en måte som fikk meg til å glemme hva klokka var, og da det var over, lå jeg på ryggen på teppet og lo mot taket.

Nå er det et fast mønster. Fredag kveld etter mørkets frembrudd, hele lørdagen, og han drar søndag formiddag før jeg skal hente barna. Vi lager mat. Vi går tur langs Slottsfjellet eller kjører ut til Verdens Ende hvis været er bra og vi vet at vi ikke møter noen. Og vi har sex på en måte som gjør at jeg går rundt hele den neste uka med en litt annen holdning i ryggen.

Lørdagene er det beste. Vi har ingenting vi må rekke, ingen som ringer, ingen som skal hentes. Vi har blitt liggende til langt utpå formiddagen med kaffe og aviser og hendene hans et sted de ikke burde vært hvis noen hadde sett oss. Han har lært hvordan jeg fungerer, og det tok ham omtrent tre helger. Han vet at jeg trenger lang tid og at jeg blir utålmodig hvis han haster, at jeg liker å ligge på magen med hendene hans under hoftene mine, at jeg blir helt stille rett før i stedet for høylytt. Jeg har lært at han liker å bli sett på mens han holder på, at han vil at jeg skal si det høyt når noe er godt. Vi har prøvd ting jeg aldri hadde turt å foreslå i tolv år med ekteskap, rett og slett fordi ingen av oss er redd for å bli dømt av den andre neste tirsdag. Det er den store frigjøringen ingen fortalte meg om da jeg ble skilt: at kroppen min faktisk fungerer bedre nå enn den gjorde da jeg var tretti.

Det er ingen tilfeldighet at vi holder det for oss selv. Barna vet ingenting. De kommer ikke til å vite noe heller, ikke så lenge dette er det det er. Han legger aldri igjen noe her. Det finnes ingen tannbørste, ingen genser, ingenting en trettenåring kan finne og stille spørsmål om. Første gang jeg fant et par sokker under senga på en mandag, fikk jeg hjertebank. Nå har vi et system, og han sjekker rommet før han går, og det er ikke trist, det er bare voksent.

Det jeg ikke hadde regnet med, var hva det gjorde med meg som mor. Jeg er en bedre forelder nå. Jeg er mindre irritabel, jeg har mer tålmodighet på tirsdager, jeg roper mindre. Å ha noe som bare er mitt, noe som ingen krever noe av meg for, har gitt meg en reserve jeg ikke hadde da jeg brukte alle de helgene på å vaske gulv og savne noe jeg ikke klarte å sette ord på.

Vi har snakket om hva som skjer hvis en av oss vil ha mer. Han sa det først, i februar, at han ikke var sikker på om han noen gang kom til å ville ha et samboerskap igjen. Jeg sa at jeg heller ikke visste. Vi ble enige om at vi ikke trenger å bestemme noe, og at hvis en av oss møter noen som gjør at dette ikke lenger passer, så sier vi det uten å lage en scene. Det har gått to år. Ingen av oss har sagt noe.

Jeg vet at noen vil synes dette er kaldt, eller trist, eller egoistisk. Jeg tenkte det selv i begynnelsen, at en ordentlig kvinne ville ventet på den store kjærligheten. Så snakket jeg med tre andre aleneforeldre i Tønsberg som alle sitter med samme førtiåtte timer og ikke vet hva de skal gjøre med dem. En av dem spurte meg rett ut hvordan man finner en pulevenn når man er over førti og har barn. Jeg sa det jeg har lært: du må være ærlig om hva du har, ikke om hva du mangler.

Det er fredag om to dager. Sekkene er halvveis pakket, fotballskoene er ikke funnet, og klokka fire kjører de av gårde. Klokka åtte kommer han. Jeg skal ikke bake brød denne gangen.