Bestevennen min og bryllupet på Bakklandet

Ingvild, 33 · Trondheim

Jeg møtte Håvard første høsten på Moholt studentby, i en kollektivkjøkken som luktet av oppvask og billig kaffe. Han satt og skrelte en gulrot klokka elleve på kvelden og spurte om jeg ville ha halvparten. Det ble elleve år av det. Han hjalp meg å bære sofa opp tre etasjer på Singsaker, jeg satt med ham på Antikvariatet gjennom to samlivsbrudd, vi dro på hytte med gjengen hver påske, og aldri, ikke én gang på elleve år, tenkte jeg på ham som noe annet enn vennen min. Jeg hadde sett ham i bare boksershorts etter en tur i Nidelva. Jeg hadde ikke reagert mer enn jeg ville gjort på en bror.

Så giftet Silje seg. Bryllupet var i august, i et lokale nede på Bakklandet med utsikt mot elva og gamle bryggehus i alle farger, og bordplasseringen var laget av noen som tydeligvis mente godt. Bord fire: to singel-venner av bruden, plassert side om side. Håvard hadde klippet seg. Det var det første jeg tenkte da jeg så ham i dress, at han hadde klippet seg og at det kledde ham, og jeg husker at jeg ble litt irritert på meg selv for at jeg la merke til det.

Vi drakk hvitvin gjennom fem taler. Han hvisket kommentarer i øret mitt som fikk meg til å le på feil tidspunkt, og på et eller annet tidspunkt sluttet han å trekke seg unna etterpå. Håret mitt mot kinnet hans. Hånden hans på ryggen min da vi reiste oss for å skåle. Da bandet begynte å spille og folk dro seg mot dansegulvet, tok han hånden min uten å spørre, og vi danset som to som har sett hverandre danse mange ganger før, helt til han la den andre hånden på hoften min og holdt den der litt for lenge.

I taxien nedover mot Møllenberg satt vi tause. Ikke flaut taus, mer som at vi begge visste at noen kom til å si noe, og ingen ville være den første. Utenfor oppgangen hans sa han at han hadde kaffe. Klokka var halv to om natta. Jeg sa ja takk til kaffe, og vi lo begge to, for det var den dårligste unnskyldningen noen av oss hadde brukt på elleve år.

Han kysset meg i gangen mens jeg fortsatt hadde den ene skoen på. Jeg husker at jeg tenkte at dette er Håvard, jeg kjenner lukten av denne genseren, og så sluttet jeg å tenke. Han dro glidelåsen på kjolen min ned uten å fikle, som om han hadde øvd, og jeg lo mot munnen hans, og han sa at jeg ikke skulle le av ham nå. Vi kom oss ikke lenger enn til sofaen. Han satte seg, dro meg ned over seg, og jeg kjente at jeg ristet litt, ikke av nerver, men av elleve år som kom ut på en gang.

Han var bedre enn jeg hadde forestilt meg, og jeg hadde altså aldri forestilt meg det. Han tok seg tid. Han spurte hva jeg ville ha, og da jeg sa det, gjorde han akkurat det, uten å gjøre det til en prestasjon. Andre gangen den natta lå jeg på magen med ansiktet i puta hans og kjente hendene hans presse hoftene mine ned mot madrassen, og jeg var så høylytt at naboen banket i veggen. Vi sovnet klokka fem med hvert vårt teppe, for vi klarte ikke helt å bestemme oss for om vi var folk som sov inntil hverandre.

Morgenen etter var det verste. Jeg våknet før ham og lå og stirret i taket og tenkte at jeg nettopp hadde ødelagt den beste vennskapet jeg hadde. Vi gikk ut og spiste frokost på en kafé i Nedre Bakklandet, og han rørte i kaffen i to minutter uten å si noe. Så sa han: Jeg vil ikke miste deg. Jeg sa at jeg heller ikke ville det. Og så sa han det jeg ikke turte å si: at han heller ikke ville slutte med det vi hadde gjort i natt.

Vi lagde reglene der, over to kopper kaffe og en halvspist skillingsbolle. Vennskapet kommer først, alltid. Vi forteller det ikke til gjengen. Vi blir ikke sure hvis den andre treffer noen. Og hvis en av oss begynner å ville ha mer, sier vi det høyt samme dag, og da stopper vi. Fire regler. Vi har brutt null av dem på fjorten måneder. Det er mer enn jeg kan si om noe forhold jeg har hatt.

I praksis ser det sånn ut: vi gjør nøyaktig det vi alltid har gjort. Vi går på kino på Prinsen, vi spiser på den thairestauranten på Solsiden som er altfor dyr, vi drar på tur til Estenstadmarka når været tillater det. Forskjellen er hva som skjer etterpå. Han låser opp døra, jeg tar av meg jakka, og så trenger ingen av oss å si noe som helst. Jeg elsker at jeg ikke må være sjarmerende. Jeg har ligget på kjøkkengulvet hans med joggebukse rundt den ene ankelen mens vi begge lo, og det var ikke pinlig ett sekund.

Det beste med at han var vennen min først, er at han allerede visste alt det pinlige. Han visste at jeg snorker. Han visste at jeg hater å bli tatt på nakken. Han lærte fort resten: at jeg liker at han er hardere enn han tror han har lov til, at jeg vil bli holdt fast i håndleddene, at jeg trenger et par minutter i ro etterpå før jeg kan snakke om noe som helst. Han sier ifra hva han vil ha, og jeg gjør det, og ingen av oss har noen gang ligget våken etterpå og lurt på hva det betydde.

I januar hadde han en date med en fra jobben. Han fortalte meg om det, litt forsiktig, og jeg satt og ventet på sjalusien som alle sier skal komme. Den kom aldri. Jeg kjente bare et lite stikk av noe som lignet på å bli forlatt av en treningspartner. Det gikk tre uker, hun møtte noen annen, og han kom innom en torsdag med taco og et blikk som sa alt. Jeg tror det var da jeg skjønte at det vi har, faktisk holder. At en pulevenn du allerede er glad i som venn, er noe helt annet enn en fremmed fra en app.

Gjengen vet fortsatt ingenting. Silje spurte i fjor høst om vi to hadde noe på gang, og vi svarte samtidig nei, litt for fort, og hun lo og lot det ligge. Jeg tror flere av dem mistenker det. Jeg bryr meg ikke lenger så mye. Vi drar på hytte i påsken igjen, alle sammen, og i år vet jeg at han kommer til å banke på døra mi klokka ett om natta når de andre har lagt seg.

Jeg vet ikke hvor lenge dette varer. En dag treffer han kanskje noen han vil ha helt, eller jeg gjør det, og da sier vi det og går tilbake til gulrøtter på kjøkkenet. Men hvis du sitter et sted i Trondheim og har en venn du plutselig ser på en ny måte, så er mitt eneste råd å snakke om reglene før dere snakker om følelsene. Det er ikke romantisk. Men jeg har aldri hatt det bedre enn jeg har hatt det siden bord fire i det bryllupet.