Førtitre år og helt ny i egen kropp

Ragnhild, 43 · Molde

Da ekteskapet mitt tok slutt, var jeg toogførti år gammel og hadde ikke vært naken foran noen andre enn én mann siden jeg var treogtjue. Vi hadde hatt sex kanskje fire ganger det siste året, og alle fire gangene hadde vært en øvelse i å komme gjennom det. Jeg trodde ærlig talt at den delen av livet var ferdig for meg. Ikke som et valg, bare som et faktum, sånn som at jeg aldri kom til å lære meg spansk.

Det første året alene i Molde brukte jeg på praktiske ting. Jeg kjøpte en liten leilighet med utsikt til Romsdalsfjellene, jeg fikk orden på økonomien, jeg begynte å gå tur på Varden om søndagene. Datteren min hadde flyttet til Trondheim for å studere. Jeg hadde en jobb jeg kunne i søvne. Jeg spiste middag klokka fem og la meg klokka elleve, og det gikk uker mellom hver gang noen sa navnet mitt utenom på jobb. Det var ikke et dårlig liv. Det var bare et liv der ingen hadde tatt på meg på fjorten måneder.

Venninna mi fikk meg med i et kor. Jeg sa ja for å ha noe å gjøre på torsdager, og det viste seg å være det beste jeg gjorde det året. Vi var atten stykker, de fleste over førti, og Bjørn sang bass. Han var femtien, enkemann, og han hadde den typen latter som får andre til å le. I fire måneder var han bare en hyggelig mann i koret.

Det snudde på en busstur til en konsert i Kristiansund. Vi satt ved siden av hverandre begge veier, og på veien hjem, i mørket, snakket vi om hvordan det er å være alene i denne alderen. Han var den første som sa det høyt. Han sa at han savnet å bli tatt på, at han ikke savnet et ekteskap, men at han savnet hud. Jeg satt helt stille i et mørkt bussete og kjente at noen endelig hadde satt ord på det jeg hadde gått rundt med i over et år.

Jeg sendte melding til ham to dager senere. Det tok meg en time å skrive fire setninger. Jeg skrev at jeg hadde tenkt på det han sa, at jeg ikke var på jakt etter noe forhold, og at jeg lurte på om han hadde lyst til å komme på kaffe. Han svarte etter tjue minutter at han gjerne ville det, og at han også hadde tenkt på den bussturen. Jeg satt i sofaen med telefonen i hånda og skalv som en sekstenåring.

Den første kvelden var ikke det du ser på film. Han kom klokka syv, og vi drakk kaffe i to timer og snakket om korøvelser fordi ingen av oss torde å begynne. Da han til slutt kysset meg i gangen, hadde jeg vært så nervøs så lenge at jeg begynte å le, og da begynte han å le, og så sto vi der to voksne mennesker og lo i en gang i Molde. Det var det som fikset det. Etterpå var det ikke skummelt lenger.

Jeg hadde sagt til meg selv at jeg skulle ha lyset av. Jeg skammet meg over magen min, over at kroppen min hadde båret et barn og nitten år med ekteskap, over alt som hadde forandret seg siden sist noen ny hadde sett meg. Han skrudde på nattbordlampen, og jeg rakk å protestere én gang, og så sa han at han hadde ventet fire måneder på å se, og at jeg fikk finne meg i det. Jeg har grått flere ganger etter sex det siste året, og aldri fordi det var trist.

Han hadde tid. Det er kanskje det viktigste jeg har lært. En mann på femti som har vært gift i tjuefem år og mistet kona si, har ingen hastverk i det hele tatt. Han brukte en time på ting eksmannen min aldri hadde tenkt på. Han spurte hva som var godt, og da jeg ikke visste svaret, for jeg hadde faktisk aldri fått spørsmålet, sa han at da fikk vi finne det ut sammen. Vi brukte høsten på det.

Det jeg oppdaget, var at jeg ikke hadde glemt noe. Jeg hadde bare aldri lært det. I nitten år hadde jeg hatt sex på en måte som handlet om å bli ferdig, og nå fikk jeg plutselig lov til å si hva jeg ville ha. Jeg oppdaget at jeg liker å bli holdt fast. Jeg oppdaget at jeg vil bli sett på, at jeg vil at han skal si hva han ser. Jeg oppdaget at jeg kan komme to ganger på rad hvis noen gidder å fortsette. Ingen hadde noen gang fortalt meg det.

En kveld i mars tok vi bilen hans opp til utsiktspunktet over byen, sånn som ungdom gjør, fordi han hadde en idé om at vi begge trengte å føle oss dumme. Vi satt der med fjorden og de hvite fjelltoppene foran oss, og jeg lo så jeg gråt av hvor teit det var, helt til jeg ikke lo lenger. Det ble trangt og klønete og ganske fantastisk. Etterpå satt vi med rutene fulle av dugg og han sa at han ikke hadde gjort det siden han var nitten. Det er sånn de to årene har vært. Vi tar igjen ting vi begge gikk glipp av mens vi var gift med andre, og ingen av oss trenger å forklare det til noen.

Vi har aldri kalt hverandre noe. Vi er ikke kjærester. Han har ikke lyst til å gifte seg igjen, og jeg har absolutt ikke lyst til å flytte sammen med noen og begynne å krangle om gardiner. Han kommer hit som regel to kvelder i uka, vi lager mat, vi hører på plater han har altfor mange av, og så blir han til klokka tolv eller ett. Han sover nesten aldri over. Jeg liker senga mi best alene.

Koret vet ingenting, eller de vet sikkert noe, men ingen har spurt. Datteren min vet at jeg har en venn. Hun spurte forsiktig i sommer om det var alvorlig, og jeg sa nei, og hun ble synlig lettet, og jeg skjønte at hun hadde vært redd for at noen skulle ta plassen til faren hennes. Det skal ingen. Det er ikke det dette er.

Jeg tenker ofte på kvinner på min alder som sitter alene etter en skilsmisse og tror at det er over. Jeg var en av dem for to år siden. Det som skjedde med meg, var ikke at jeg fant den store kjærligheten. Jeg fant en pulevenn på femtien som synger bass og som har lært meg mer om min egen kropp på to år enn jeg lærte på nitten. Jeg går annerledes nå. Jeg kjøper klær jeg liker. Jeg ser meg selv i speilet uten å trekke inn magen.

Det kommer til å ta slutt en gang, antar jeg. Han er åtte år eldre enn meg, og livet gjør som det vil. Men jeg vet nå at det ikke var kroppen min det var noe galt med, og at det finnes voksne mennesker der ute som vil akkurat det samme som meg. Hvis du sitter et sted og tenker at toget har gått, så gikk det ikke. Du må bare tørre å si høyt hva du savner, akkurat sånn som han gjorde på et bussete mellom Kristiansund og Molde. Vi har korøvelse på torsdag. Han kommer innom etterpå.