Naboen i fjerde etasje og servietten

Sofie, 29 · Oslo

Jeg heter Sofie, er tjueni og bor i en bygård på Grünerløkka der veggene er tynne og trappeoppgangen alltid lukter av noens middag. Jeg har bodd der i fire år. Mathias i fjerde etasje har bodd der lenger. I tre av de årene var han bare en fyr jeg nikket til i heisen, en fyr som holdt døra, en fyr som hadde samme vasketid som meg annenhver søndag og som alltid lot meg ta den store maskinen. Jeg visste at han var snekker, at han hadde en sykkel som var verdt mer enn bilen til foreldrene mine, og at han lo lavt når naboen i tredje kranglet gjennom veggen. Det var alt jeg visste, og jeg tenkte ærlig talt ikke særlig mye på ham.

Så kom søndagen i november da vaskemaskinen streiket midt i en sentrifugering. Jeg sto der med et nummer til vaktmesteren som ikke svarte, og Mathias kom ned med kurven sin og så på meg som om jeg var en møbelplate han skulle måle opp. Han fant en skrutrekker i jakkelomma, han hadde selvfølgelig en skrutrekker i jakkelomma, tok av frontdekselet og fikk maskinen i gang på fem minutter. Jeg sa at jeg skyldte ham en øl. Han sa han hadde øl oppe. Det hørtes så uskyldig ut da han sa det.

Leiligheten hans var full av tre. Han hadde bygget kjøkkenet selv, bordet selv, hylla selv. Jeg strøk hånden over benkeplaten og sa at den var glatt, og han sa at han hadde brukt tre kvelder på å slipe den, og så så vi på hverandre litt for lenge. Jeg husker at jeg tenkte at dette er en dårlig idé, det er naboen min, jeg skal møte ham i heisen hver eneste morgen resten av livet. Og så tenkte jeg at akkurat det kanskje var poenget. Han kysset meg mot benkeplaten han hadde slipt i tre kvelder, og hendene hans var ru og varme og visste nøyaktig hva de gjorde.

Den første gangen var rask og litt klønete, sånn første ganger er når to mennesker har tenkt på det i tre minutter og ikke i tre år. Han løftet meg opp på benken, jeg dro genseren hans over hodet på ham, og vi hadde ikke tålmodighet til å komme oss til soverommet. Etterpå lå vi på gulvet hans mellom sagflis og et halvferdig skap, og han spurte om jeg ville ha den ølen nå. Vi drakk den. Så tok vi en runde til, i senga denne gangen, saktere, og den runden husker jeg bedre. Måten han holdt hoftene mine på. Måten han stoppet og så på meg før han fortsatte.

Det var etter den andre runden at servietten kom fram. Han hadde en bunke fra en kebabsjappe på Thorvald Meyers gate liggende på kjøkkenet, og jeg tok en og en blyant fra verktøybeltet hans, og jeg skrev, halvt på tull: Ingen følelser. Ingen overnatting. Ingen spørsmål i heisen. Han leste det, nikket alvorlig, la til en linje under: Si fra hvis noe endrer seg. Så signerte vi begge, og servietten henger fortsatt på kjøleskapet hans under en magnet fra Vigelandsparken. Det var slik jeg fikk meg pulevenn, med en blyant og et stykke papir som lukter svakt av hvitløkssaus.

Reglene viste seg å være lettere å holde enn jeg trodde. Vi møtes på tirsdager. Ikke fordi tirsdag betyr noe, men fordi det var den ene dagen ingen av oss hadde noe annet. Jeg går opp én etasje i joggebukse og tøfler, banker to ganger, og han åpner. Noen ganger har han allerede satt på musikk, noen ganger er han fortsatt full av sagstøv, og da dusjer vi sammen først. Jeg elsker den dusjen. Den er trang, vannet er aldri helt varmt nok, og han pleier å presse meg mot flisene og ta meg der, stående, mens vannet renner i ansiktet mitt og jeg må holde meg fast i såpehylla for ikke å skli.

Etterpå går jeg ned igjen. Det er det som er så fint. Ingen frokost, ingen forhandling om hvem som skal sove innerst, ingen sur morgen etter. Jeg sover i min egen seng med min egen dyne, og på onsdag morgen møter jeg ham i heisen, og han sier hei, Sofie, og jeg sier hei, Mathias, og fru Solberg i andre etasje aner ingenting. Jeg har aldri før hatt noe som var så enkelt. Verken kjærester eller Tinder-fyrer har vært i nærheten av dette.

Det som overrasket meg mest, er hvor godt vi ble kjent med hverandres kropper uten å bli kjent med hverandres liv. Jeg vet at han liker å bli bitt lett i skulderen når han er nær. Han vet at jeg trenger fingrene hans mellom beina samtidig som han er inni meg, ellers kommer jeg ikke, og han har aldri klaget på det en eneste gang. Jeg vet at han blir helt stille rett før, at pusten hans nærmest forsvinner. Han vet at jeg blir høylytt, og at veggene er tynne, og at han derfor må legge hånden over munnen min, noe jeg har begynt å like mer enn jeg vil innrømme.

Vi hadde en pause i vår. Ikke fordi noe gikk galt, men fordi han fikk seg en dame. Han sa det i heisen, kort, og jeg sa ok, fint for deg, og mente det. Tirsdagene ble tomme en stund. Jeg prøvde en fyr fra en app som bodde på Majorstuen og som snakket om sitt eget selskap i førti minutter før han tok av seg skoene. Jeg dro hjem før dessert. Jeg savnet ikke Mathias som person, det er det som er så rart. Jeg savnet at det var lett. Jeg savnet å banke to ganger og få det jeg ville ha uten å måtte høre om noens aksjer først.

I august sto det en lapp under døra mi. En serviett, selvfølgelig. Det sto bare: Tirsdag? Damen var historie, fikk jeg vite senere, og han sa at han hadde tenkt på dusjen den siste måneden av forholdet, noe som antagelig forklarer hvorfor det tok slutt. Jeg gikk opp den tirsdagen med håret vått og uten undertøy, og han presset meg mot døra før den var lukket, og det var som om ikke tre måneder hadde gått. Bare bedre. Vi hadde begge lært at det vi hadde, ikke var noe man bare finner igjen hvor som helst.

Vi har nå holdt på i over ett år, minus pausen. Jeg har hatt to korte forhold i mellomtiden, og begge visste om «naboen jeg trener med». Ingen av dem stilte spørsmål, og ingen av dem varte. Mathias har hatt sine damer. Servietten på kjøleskapet har fått en ny linje, skrevet av ham en tirsdag i oktober: Pauser er lov. Å komme tilbake er også lov. Jeg lo da jeg så den, og så trakk jeg ham inn på soverommet og viste ham hvor mye jeg var enig.

Jeg vet at dette ikke kan vare for alltid. En dag flytter en av oss, eller en av oss treffer noen som er verdt å bryte regelen for. Men inntil da har jeg en mann fire trappetrinn opp som vet nøyaktig hvordan jeg vil ha det, som aldri spør hvor forholdet vårt er på vei, og som fortsatt lar meg ta den store vaskemaskinen. Hvis jeg noen gang må starte på nytt i en annen by, vet jeg hva jeg kommer til å lete etter først. Ikke en kjæreste. En som banker to ganger.