Torsdager etter klatreveggen

Ingrid, 34 · Bergen

Da jeg flyttet til Bergen i januar, regnet det i fjorten dager i strekk. Jeg tok det som et tegn. Jeg var trettifire, nyskilt, hadde fått en jobb på et regnskapskontor i Solheimsviken som jeg egentlig var overkvalifisert for, og jeg kjente ikke et eneste menneske vest for Hardangervidda. Leiligheten på Møhlenpris var liten, veggene var skjeve, og den første uka spiste jeg middag stående ved kjøkkenbenken mens jeg så på regnet som rant ned Puddefjorden. Jeg tenkte at jeg trengte noe å gjøre med kroppen, ellers kom jeg til å gå til grunne på sofaen.

Klatresenteret var det som lå nærmest. Jeg hadde klatret litt som student, og det viste seg at kroppen husket mer enn hodet gjorde. Den andre torsdagen sto det en mann ved veggen ved siden av min, høy, mager på den seige måten som klatrere er, med et arr over det ene øyenbrynet og kalk i håret. Han het Eirik, var fra Askøy, jobbet med noe innen offshore som jeg aldri helt forsto, og han spurte om jeg trengte sikrer. Jeg trengte sikrer. Jeg trengte, som det skulle vise seg, en del andre ting også.

Vi klatret sammen tre torsdager på rad før noe skjedde. Jeg merket at jeg begynte å kle meg litt annerledes til trening, at jeg tok av meg giftering-merket i hodet også, ikke bare på fingeren. Den fjerde torsdagen sto vi utenfor i regnet etterpå, og jeg sa at jeg ikke hadde noen å drikke øl med i denne byen. Han sa at det kunne han fikse. Vi gikk til en bar på Danmarksplass der ingen av oss kjente noen, og etter to øl la han hånden på låret mitt under bordet, uten å se på meg, mens han snakket om en rute på Ulriken. Jeg la min hånd oppå hans og flyttet den høyere.

Jeg hadde vært gift i ni år. Jeg hadde ikke hatt sex med en annen mann enn eksen min på over et tiår, og jeg husker at jeg sto i gangen på Møhlenpris og tenkte at jeg ikke ante hvordan man gjorde dette lenger. Eirik løste det for meg. Han kledde av meg sakte, plagg for plagg, og lot meg stå i undertøyet foran ham en stund mens han bare så. Jeg hadde ikke blitt sett på sånn på år. Så gikk han ned på kne, dro trusen ned med tennene, og resten av kvelden husker jeg som en serie bilder: hans hender på hoftene mine, mine hender i det kalkhvite håret hans, senga som skrapte mot den skjeve veggen.

Etterpå lå jeg med hodet på brystet hans og kjente panikken komme. Ikke fordi det var galt, men fordi jeg visste at jeg ikke var klar for noe som helst som lignet et forhold. Så jeg sa det rett ut: Jeg vil ikke ha en kjæreste. Jeg vil ikke ha noen som spør hvordan dagen min var. Jeg vil ha dette, på torsdager, og ingenting annet. Han lå stille et øyeblikk. Så lo han og sa at det var det beste tilbudet han hadde fått på år. Han hadde vært singel lenge, jobbet turnus, og hadde ingen planer om å forklare seg for noen. Vi hadde en avtale før klokka var elleve.

Torsdagene fikk en form. Klatring først, alltid. Det er noe med å ha sett hverandre svette og feile på veggen i en time som gjør at all sjenanse er borte når vi kommer hjem. Vi dusjer hver for oss på senteret, av en eller annen grunn, det er som om vi later som ingenting fram til døra mi lukkes. Så er det ikke mer lat som. Han pleier å ta meg første gang i gangen, mot veggen, med treningstøyet bare halvveis av. Andre gang er saktere, i senga, og da er det jeg som bestemmer. Jeg sitter oppå ham og bruker akkurat så lang tid som jeg vil, og han ser opp på meg med det arret over øyenbrynet og sier ingenting, bare holder.

Det som er nytt for meg, er hvor mye jeg har lært om min egen kropp av å ha en knullevenn i stedet for en ektemann. I ekteskapet var sex noe vi gjorde etter en mal. Med Eirik har jeg bedt om ting jeg aldri hadde turt å nevne før. Jeg ba ham holde meg fast i håndleddene. Jeg ba ham snakke til meg. Jeg ba ham ta meg bakfra foran speilet i gangen, og han gjorde det, og jeg så på mitt eget ansikt mens det skjedde og kjente meg ikke igjen, på en god måte. Han har på sin side bedt om ting også. Han liker at jeg bruker munnen lenge, langsomt, helt til han nesten ikke holder ut, og så stopper. Det er blitt vår lille lek.

Vi vet fortsatt nesten ingenting om hverandres liv. Jeg vet ikke hva foreldrene hans heter. Han vet ikke hvorfor jeg ble skilt. Vi har aldri spist middag sammen, aldri gått tur på Fløyen, aldri sendt en melding som ikke handlet om klokkeslett. Og likevel er han den personen i Bergen jeg føler meg tryggest med. Det er absurd, men det er sant. Han er den eneste her som ikke vil ha noe av meg annet enn det jeg allerede har lyst til å gi.

Det ble en pause i sommer. Han skulle på en fire ukers rotasjon, og jeg dro til foreldrene mine på Østlandet i ferien. Vi sa ha det på en helt vanlig torsdag, som om vi skulle ses uka etter. De fire ukene var lengre enn jeg hadde trodd. Jeg møtte en fyr på en fest hjemme, hyggelig, riktig alder, riktig jobb, og jeg kjente ingenting. Jeg lå våken og tenkte på et arr over et øyenbryn og på lyden senga mi lager mot veggen. Det var da jeg innså at dette ikke bare var noe jeg gjorde fordi jeg var ny i byen. Det var noe jeg hadde valgt.

Første torsdag i august sto han ved veggen igjen, brunere, med lengre hår. Han sa hei, Ingrid. Jeg sa hei, Eirik. Vi klatret i førti minutter, dårlig, begge to, fordi ingen av oss klarte å konsentrere seg. Så dro vi hjem til meg, og den kvelden brøt vi regelen om at han ikke overnatter. Han sov på ryggen med den ene armen under hodet mitt, og jeg lå og lurte på om det var et problem. Neste morgen sto han opp, lagde kaffe, sa at han måtte rekke ferga, og gikk. Ingen klem, ingen melding, ingen forventning. Det var ikke et problem. Det var bare torsdag som hadde blitt fredag.

Jeg har begynt å få venner i Bergen nå. Kolleger, en nabo, ei jente fra klatresenteret som ikke vet hva jeg gjør med Eirik etter treningen. Livet mitt har fått vegger og gulv igjen. Men torsdagen er fortsatt min. Den er den ene kvelden i uka jeg ikke må være noe for noen, ikke nyskilt, ikke ny på jobb, ikke ny i byen. Bare en kropp som vet hva den vil, sammen med en annen kropp som er enig.

Jeg vet ikke hvor lenge det varer. Eirik kan få seg en kjæreste, jeg kan bli klar for noe mer, en av oss kan flytte. Men jeg vet én ting jeg ikke visste for ett år siden: at det finnes menn som kan gi deg alt du trenger på en torsdag og la deg ha resten av uka i fred. Og hvis dette tar slutt, kommer jeg til å lete etter det igjen. Ikke etter en kjæreste. Etter en ny torsdag.