Fire uker på land, fire uker uten

Marte, 36 · Stavanger

Jeg jobber på et arkitektkontor i Stavanger sentrum og har en leilighet i Storhaug med utsikt over takene. Jeg har vært singel i syv år, ikke fordi jeg er ulykkelig, men fordi jeg for lenge siden fant ut at jeg liker å bestemme over helgene mine selv. Det folk sjelden spør om, er hva man gjør med kroppen i mellomtiden. I syv år var svaret dårlige dater, fire helt greie forhold som varte i under tre måneder, og perioder der jeg rett og slett ga opp.

Så møtte jeg Andreas i køen på vinmonopolet på Kvadrat en fredag i mars. Han sto foran meg med to like flasker og spurte om jeg visste forskjell på to rødviner som kostet det samme. Det gjorde jeg ikke. Vi ble stående og prate i kassa, videre ut på parkeringsplassen, og til slutt satt vi i bilen hans i tjue minutter før noen av oss orket å foreslå noe. Han fortalte at han reiste ut søndagen etter. Fire uker på en plattform, fire uker hjemme, år etter år.

Jeg tror det var akkurat den setningen som gjorde at jeg turte. En mann som forsvinner i fire uker er ikke en mann som skal møte vennene mine. Jeg sa at han i så fall burde få bruk for den vinen samme kveld. Han lo, og så kjørte vi til meg.

Den første kvelden var ikke perfekt, og jeg tror det er derfor det ble noe av. Vi var begge litt anspente, han var for høflig i begynnelsen, jeg lo på feil sted. Så snudde det. Han løftet meg opp på kjøkkenbenken midt i en setning, og det var som om vi begge slapp taket samtidig. Etterpå satt vi i hver vår ende av sofaen med vinen han hadde kjøpt, og jeg sa rett ut at jeg ikke ville ha en kjæreste. Han sa at han ikke hadde mulighet til å være en heller. Og der satt vi, to voksne mennesker som endelig slapp å tolke noe.

Vi lagde ingen skriftlig avtale. Vi lagde en kalender. Han sender meg en melding fra helikopterterminalen på Sola når han lander, og den meldingen er alltid det samme ordet: Hjemme. Jeg svarer når jeg kan. Vanligvis blir det tirsdag eller onsdag den første uka, for han sover seg gjennom helgen etter turnusen. Fire uker med to til tre kvelder i uka. Så er han borte igjen, og jeg har fire uker der telefonen er stille og jeg får gjort alt jeg utsetter når han er på land.

Jeg hadde aldri trodd at fraværet skulle være den beste delen. Men det er det. Jeg rekker aldri å bli lei. Vi rekker aldri å begynne å krangle om oppvask eller om hvem som glemte å svare. Når han kommer tilbake, har jeg faktisk gledet meg, på den enkle måten man gleder seg til noe kroppslig, og jeg slipper å lure på om det betyr at jeg er forelsket. Det betyr bare at jeg har levd i fire uker uten å bli tatt på.

Den første kvelden i hver turnus er alltid den beste. Han kommer rett fra bilen, fortsatt med den litt salte lukten som aldri helt går ut av bagasjen, og vi kommer sjelden lenger enn gangen. Jeg har lært å ikke kle meg opp. Jeg møter ham i t-skjorte og bare bein, og han liker det bedre enn noe annet jeg kunne funnet på. Den første gangen etter fire uker er rask og nesten brutal, og den andre gangen samme natt er den jeg tenker på når han er borte: han bak meg, den ene hånden over brystet mitt, den andre mellom beina, og han sier navnet mitt lavt rett ved øret mens vinduet står åpent mot takene.

Etter hvert har vi lært hverandre skikkelig godt å kjenne, på den rare måten man gjør når man har sex førti kvelder i året og aldri går på middag. Han vet at jeg må ha lys på. Han vet at jeg liker å bli sett på, at jeg vil at han skal si hva han ser. Jeg vet at han er sliten de første dagene og tåler mindre enn han later som, at han elsker at jeg tar over og bestemmer da. Vi har prøvd ting vi ikke ville prøvd med noen vi skulle spise frokost med hver dag. Ingen av oss har noen gang måttet forklare seg dagen etter.

Den kvelden jeg tenker mest på, var en helt vanlig onsdag i juni. Vi hadde gått en runde langs Breiavatnet fordi han ville strekke på beina, og det begynte å regne på veien tilbake til Storhaug. Vi kom inn gjennomvåte, og han dro genseren av meg i gangen mens vannet fortsatt rant fra håret hans. Vi ble stående der, og han presset meg mot ytterdøra, kaldt treverk mot ryggen og varme hender overalt ellers, og jeg husker at jeg tenkte at ingen kjæreste jeg har hatt, noen gang har hatt så lite hastverk med å komme seg videre inn i leiligheten. Etterpå lå vi på gulvet med jakkene våre som pute og hørte på regnet mot vinduet, og han sa at han kom til å tenke på det i fire uker. Jeg tror han mente det.

Det har ikke vært helt uten bulker. I fjor sommer ble jeg irritert fordi han svarte tregt fra plattformen, og det tok meg to dager å innse at jeg var i ferd med å oppføre meg som en kjæreste. Jeg sa det til ham da han kom hjem. Vi ble enige om at meldinger mens han er ute, kan være praktiske, men ikke daglige. Det holdt. Jeg tror hemmeligheten ikke er å ha regler, men å tørre å si ifra den dagen en regel mangler.

Vennene mine vet at det finnes en mann. De vet ikke navnet. Én av dem synes det er trist, at jeg fortjener noe ordentlig, og jeg har sluttet å diskutere med henne. Jeg har to venninner som er gift og som ikke har hatt sex på over et år, og jeg har en tredje som gråter hver gang hun blir ghostet. Jeg har en avtale som har vart i to og et halvt år uten en eneste vond dag. Jeg vet hvem av oss som har det best, og det er ikke noe jeg trenger å bevise.

Det jeg kanskje setter mest pris på, er at jeg har fått tilbake noe jeg trodde forsvant i trettiårene. Jeg tenker på sex igjen. Jeg legger merke til at jeg er sulten på det, jeg planlegger kvelder, jeg kjøper undertøy jeg liker selv. Jeg går rundt i byen på jobb og vet at om to dager skal noen ta tak i meg med begge hender. Det gjør noe med hvordan man går.

Vi har snakket om hva som skjer hvis en av oss treffer noen. Svaret er enkelt: da sier vi det, og så er det over, uten drama og uten forhandlinger. Han har hatt to korte forhold i løpet av de to årene, og begge gangene tok vi en pause uten å lage et nummer av det. Jeg hadde en fyr jeg trodde skulle bli noe i fjor høst. Han ble det ikke. Begge veier fant vi tilbake til kalenderen.

Jeg anbefaler det, ærlig talt. Ikke akkurat en oljeturnus, men en avtale med en tydelig rytme og en person som vil det samme som deg. En pulevenn er ikke noe man snubler over på et utested klokka to. Det er noe to voksne blir enige om med åpne øyne. Han reiser ut igjen på søndag, og jeg vet allerede hvilken tirsdag om fem uker jeg kommer til å slette fra kalenderen.