Klokka åtte om morgenen, etter nattevakt

Kaja, 29 · Bodø

Folk som jobber turnus, lever i en annen by enn alle andre. Jeg er sykepleier på Nordlandssykehuset og går tre nattevakter på rad, så fri, så kveld, så natt igjen. Når venninnene mine spiser middag, spiser jeg frokost. Når de drar på fest på lørdag, står jeg i en korridor og fyller medisindosetter. Jeg hadde en kjæreste i to år som aldri forsto det, og som til slutt sa at han ikke orket å ha et forhold til en kalender.

Han hadde et poeng. Det er nesten umulig å date sånn jeg jobber. Du kan ikke si ja til en fredagskveld tre uker fram i tid. Du kan ikke ligge våken til to fordi noen sender søte meldinger. Etter bruddet bestemte jeg meg for at jeg skulle slutte å prøve på det vanlige, og heller finne noe som passet inn i livet jeg faktisk har.

Simen jobber på en annen post i samme bygg. Vi hadde hilst på hverandre i kantina i to år uten å snakke ordentlig, helt til en natt i februar da vi begge sto ute i snøføyka bak inngangen klokka fire om morgenen, han for å ta luft og jeg for å ikke gråte etter en vanskelig pasient. Han sa ikke så mye. Han ga meg en kaffe fra automaten og ble stående med meg til jeg var klar til å gå inn igjen. Det gjorde noe med hvordan jeg så på ham.

Fjorten dager senere hadde vi samme nattevakt og gikk av samtidig. Han spurte om jeg ville ha frokost, som egentlig er middag når man har vært våken siden klokka fem dagen før. Vi kjørte hjem til ham i Rønvik, spiste egg og brød ved kjøkkenbordet mens det lysnet over Landegode, og på et tidspunkt la han hånden på nakken min og spurte om han fikk lov. Jeg husker at jeg tenkte at jeg burde være for sliten. Jeg var ikke i nærheten av for sliten.

Det er noe eget med sex på morgenen etter en nattevakt. Kroppen er utmattet og overopphetet på samme tid, alt går litt saktere, og du har ingen sperrer igjen. Vi holdt på i over en time, og jeg kan fortsatt kjenne hvordan solen kom inn gjennom gardinene hans og traff ryggen hans. Etterpå sov vi til klokka to på ettermiddagen, hver for oss i samme seng, som to folk som hadde kjent hverandre lenge.

Vi la ingen plan den første gangen. Den kom i mars, da vi begge skjønte at dette kom til å gjenta seg. Vi satt i bilen hans utenfor sykehuset og var enige om tre ting: dette er ikke et forhold, vi sier ikke noe på jobb, og vi skriver oss ikke inn i hverandres turnus. Det siste punktet var mitt. Jeg ville ikke bli en som sjekket vaktlista for å se om han jobbet. Nå ser vi det når vi ser det, og de nettene vi begge har natt, vet vi hva morgenen er.

Vi har blitt gode på den timen. Han låser døra, trekker for de mørke gardinene han kjøpte fordi han uansett må sove om dagen, og så er det ingen telefon, ingen prat om pasienter, ingenting. Han vet at jeg er nummen i hodet etter en vakt og at jeg liker å bli tatt hardt i begynnelsen for å komme tilbake i kroppen. Jeg vet at han må ha en dusj først, og at han blir helt annerledes etterpå, langsom og grundig, den typen som ikke gir seg før jeg må be ham om å stoppe.

Jeg hadde aldri hatt en avtale som dette før. Det jeg var mest redd for, var at det skulle bli klønete på jobb. Det har det aldri blitt. Vi møtes i heisen, han sier hei, jeg sier hei, og han spør hvordan natta var på min post. Jeg tror det hjelper at vi begge er så slitne på jobb at det ikke er plass til flørt. Ingen har spurt. En kollega kommenterte i fjor at vi to alltid går ut samtidig, og jeg sa at vi deler bil når parkeringen er full. Det var det.

Det som overrasket meg, var hvor mye det hjalp på resten. Nattevakter tærer på deg. Du blir irritabel, du blir ensom på en måte som er vanskelig å forklare til folk som sover om natta. Å ha noe fysisk å se fram til, noe som er mitt og som ikke krever noe av meg, har gjort de tre nettene lettere. Jeg står bedre i det nå. Jeg har til og med begynt å trene igjen.

Vi hadde en periode i høst der det nesten sklei ut. Han begynte å sende meldinger på dager vi ikke jobbet, jeg begynte å svare på dem, og en søndag ba han meg bli med på en tur til Keiservarden. Jeg sa ja, og turen var fin, og etterpå satt jeg hjemme og kjente at magen min gjorde noe den ikke skulle gjøre. Jeg tok det opp med ham uka etter. Han var faktisk lettet. Han hadde tenkt det samme, at vi var i ferd med å bli noe vi hadde sagt vi ikke skulle bli. Vi gikk tilbake til morgenene, og det har vært bra siden.

Den morgenen jeg husker best, var i mai, da det knapt ble mørkt i det hele tatt. Vi hadde begge hatt en tung natt, og ingen av oss orket å si noe da vi kom inn døra. Han tok jakka mi, og så ble vi stående i gangen og bare holde rundt hverandre i et minutt før noe som helst skjedde. Da det først skjedde, var det langsomt hele veien. Han satt på senga med ryggen mot veggen og jeg oppå ham, ansikt mot ansikt, så nært at vi pustet i takt, og vi holdt på til vi begge lo av hvor slitne vi var. Jeg sovnet med pannen mot brystet hans mens fuglene holdt på utenfor. Det er det eneste som ligner et brudd på reglene våre, og ingen av oss har tatt det opp.

Jeg har blitt mye tydeligere på hva jeg vil ha etter at dette begynte. Før lå jeg og ventet på at noen skulle gjette. Nå sier jeg det høyt, og jeg har oppdaget at det er den delen han liker best. Han spurte meg en gang om det var rart at vi kunne si hva som helst til hverandre uten å bli flaue, når vi ikke engang spiser middag sammen. Jeg tror svaret er at vi aldri har hatt noe å tape. Ingen skal bli dumpet, ingen skal skuffes, ingen skal forklare noe til en svigermor. Da er det ingenting igjen å skjule.

Det er mange som synes det høres kaldt ut. Venninna mi som er gift og har to barn, spurte om jeg ikke ville ha noe ordentlig. Jeg spurte tilbake hvor ofte hun har sex. Hun svarte ikke. Jeg er tjueni, jeg jobber i en turnus som gjør det umulig å være halvparten av et vanlig par, og jeg har funnet en knullevenn som forstår akkurat den virkeligheten fordi han lever i den selv. Det er ikke et nederlag. Det er den mest fornuftige avtalen jeg har inngått.

Bodø er ikke en stor by, og jeg hører av og til om folk som ikke finner noen. Jeg tror den vanligste feilen er å lete etter en som passer inn i et liv du ikke har. Jeg lette etter en som hadde samme rare døgnrytme som meg, og han sto tilfeldigvis i snøen bak inngangen klokka fire en natt i februar. Neste nattevakt er på tirsdag, og jeg vet allerede hvordan onsdag morgen kommer til å se ut.