Kvart over seks, før resten av byen våkner

Malin, 32 · Fredrikstad

Jeg er en av dem som står opp klokka fem. Ikke fordi jeg er spesielt disiplinert, men fordi jeg jobber på et lager utenfor Fredrikstad med oppstart klokka syv, og fordi jeg for lenge siden fant ut at hvis jeg ikke trener før jobb, så trener jeg ikke. Klokka kvart på fem har jeg kaffe i hånda. Kvart over fem er jeg på senteret ved Værste. Det er alltid de samme seks-syv menneskene der på den tida, og ingen av oss snakker særlig mye.

Jonas var en av de seks. Førtien, murer, hendene til en som jobber med dem, og han sto alltid ved stativet ved siden av mitt. Vi nikket i fire måneder. Jeg visste hvilke dager han tok bein, han visste at jeg tar markløft på tirsdager. En morgen i februar spurte han om jeg kunne sikre ham på benkpress fordi han skulle prøve noe tungt. Jeg sa ja. Han klarte det, og jeg sa bra jobba, og han lo og sa at han hadde sett på teknikken min i fire måneder og at jeg låser ut med hoftene for tidlig.

Det ble til at vi begynte å trene sammen. Ikke etter en plan, bare sånn at vi tok tunge sett med hverandre og ga hverandre beskjed når noe så feil ut. Det er en ganske intim ting å gjøre med en fremmed, viser det seg. Han hadde hendene på hoftene mine for å rette opp en knebøy, og jeg hadde hånden på ryggen hans for å telle repetisjoner, og en morgen sto vi altfor nær hverandre altfor lenge ved speilet, og vi visste begge to at noe hadde endret seg.

Det tok tre uker til før noe skjedde. Han spurte om jeg ville ha kaffe etter treningen, og jeg sa at jeg måtte på jobb klokka syv, og han sa at han bodde fire minutter unna. Jeg sto i garderoben etterpå og tenkte i to minutter. Så sendte jeg melding til sjefen min om at jeg ble en time forsinket, for første gang på tre år.

Leiligheten hans ligger i et av de gamle bygningene ved elva på Gamlebyen-siden, med smale trapper og skjeve gulv. Vi kom oss ikke til dusjen, noe jeg hadde tenkt at vi skulle. Jeg var fortsatt i treningstights, og han dro dem ned i gangen mens jeg holdt meg fast i gelenderet på innsiden av døra. Det var ikke pent og det tok ikke lang tid, og da vi var ferdige, lo vi begge fordi vi begge luktet av et treningssenter. Jeg kom en time og ti minutter for sent på jobb. Jeg sto i lageret resten av dagen med bein som ristet, og halvveis i skiftet skjønte jeg at jeg kom til å gjøre det igjen.

Nå ser uka vår sånn ut: vi trener sammen tre morgener, og to av dem ender hos ham. Alltid mandag, alltid torsdag. Vi er ferdige på senteret kvart over seks, vi går de fire minuttene uten å snakke om det, og klokka ti på syv sitter jeg i bilen på vei til jobb med vått hår. Hele greia tar førti minutter. Det er den mest effektive avtalen jeg har hatt i mitt liv, og jeg mener det som et kompliment.

Det er noe med morgenen som gjør det bedre enn kvelder. Jeg har ikke rukket å bli sliten, jeg har ikke rukket å tenke for mye, og kroppen min er allerede varm fra treningen. Han er sterk på en måte som gjør at jeg blir flyttet på uten at han anstrenger seg, og jeg har aldri før skjønt hvor mye jeg likte akkurat det. Han setter meg opp på kjøkkenbenken, han snur meg mot vinduet, han holder begge håndleddene mine over hodet mitt med én hånd. Vi sier nesten ingenting, og det trengs ikke.

Den morgenen som sitter igjen best, var en mandag i oktober da det bøttet ned. Vi ble gjennomvåte på de fire minuttene, og han låste opp døra med skjelvende hender fordi det var så kaldt. Vi endte i dusjen hans til slutt, den jeg hadde sett for meg den aller første gangen, og det var trangt og varmt og altfor lite plass til to voksne. Han sto bak meg med den ene hånden flatt mot magen min og den andre mot flisene, og jeg så regnet renne nedover det lille vinduet og tenkte at klokka var kvart på syv på en mandag og at ingen i hele denne byen visste hvor jeg var. Jeg kom på jobb med vått hår igjen, og ingen spurte.

Vi har også en uskreven regel om at vi aldri gjør dette om kvelden. Det var ikke noe vi bestemte, det bare ble sånn, og jeg tror det er en del av grunnen til at det holder. Kvelder er et annet territorium. Kvelder blir til middag og vin og samtaler om framtida. Morgener er bare morgener, og så drar begge på jobb.

Vi har aldri kalt det noe. Det nærmeste vi kom, var i mai, da han sa at det han satte mest pris på, var at ingen av oss hadde bedt den andre om noe. Han har vært gjennom en skilsmisse som tok fire år og tømte ham for penger og tålmodighet. Jeg var forlovet en gang i tjueårene og avlyste bryllupet tre måneder før. Vi er to mennesker som har sett hva den store varianten koster, og som har valgt en mindre variant med vilje.

Det har vært noen praktiske ting. Vi trener på samme senter, og det er andre faste folk der som ser oss. En dame som alltid går på tredemølla spurte meg i garderoben om vi to var sammen. Jeg sa at vi bare trener sammen, som er sant på en teknisk måte. Ingen har spurt siden. Jeg tror folk som står opp klokka fem, uansett har andre ting å bruke energien sin på.

Det eneste som har vært vanskelig, var i juli da han skulle ha ferie i tre uker. Jeg oppdaget at jeg gruet meg, og det likte jeg ikke. Jeg trente alene de tre ukene, og etter halvannen uke sluttet jeg å telle dager, og da han kom tilbake, var jeg glad på en enkel måte i stedet for en komplisert. Jeg tror det er der grensa går. Hvis jeg hadde sittet og talt dager i tre uker, hadde jeg måttet ta en prat med meg selv.

Jeg forteller det ikke til så mange. Søsteren min vet det, og hun synes det er rart at jeg ikke vil ha mer. Men jeg har hatt mer, og mer betydde at jeg brukte hele helgen på å diskutere hvem som hadde sagt hva, og at jeg sluttet å trene fordi det ikke var tid. Nå har jeg en jobb jeg orker, en kropp som er sterkere enn den var da jeg var tjuefem, og en pulevenn som møter meg på tirsdager og torsdager uten å be om noe jeg ikke vil gi.

Hvis du bor et sted som Fredrikstad og tenker at det ikke finnes noen, så er mitt eneste råd å se på folk du allerede møter. Ikke på en app. Den mannen som står ved siden av deg i et halvtomt lokale klokka halv seks om morgenen, vet sannsynligvis nøyaktig hvor lite tid du har, og det er egentlig hele hemmeligheten.