I en småby ser alle hvem som parkerer hvor

Siri, 38 · Grimstad

Jeg er født og oppvokst her, og jeg har aldri klart å flytte lenger enn til Kristiansand, der jeg holdt ut i fire år før jeg kom tilbake. Grimstad er vakkert om sommeren og ærlig talt ganske lite resten av året. Jeg jobber på et kontor i sentrum, jeg går tur i Bietjenna, jeg handler på den samme butikken som læreren min fra ungdomsskolen. Det er en by der folk kjenner bilen din. Det høres koselig ut helt til du er trettiåtte, singel og har lyst på sex.

Etter skilsmissen for fem år siden prøvde jeg meg på apper. Problemet med apper i en småby er at halvparten av profilene er folk du har gått i klasse med, og den andre halvparten er fettere av noen du har gått i klasse med. Jeg matchet med en fyr jeg trodde var fra Arendal, og det viste seg at han var svogeren til kollegaen min. To dager senere spurte hun meg på pauserommet om jeg kjente Morten. Jeg lo det bort og slettet appen samme kveld.

Andreas traff jeg på en helt annen måte. Han er fra Fevik, jobber i noe teknisk og pendler til Arendal, og vi havnet ved siden av hverandre på et bursdagsselskap hos felles bekjente i mai. Vi sto ute på terrassen og snakket i over en time. Han var skilt, hadde to barn på ni og tolv, og på et tidspunkt sa han noe jeg har tenkt på siden: at han ikke orket å date i dette området, fordi alt blir kjent før du selv har bestemt deg for hva det er.

Jeg tror det var jeg som tok initiativet. Jeg sendte ham en melding to dager etter, og etter fire dager med tekst som ble stadig tydeligere, foreslo jeg at vi kunne møtes et sted der ingen av oss kjente noen. Vi kjørte hver for oss til en parkeringsplass ved sjøen utenfor Lillesand, en onsdag i mai, og satt i bilen hans i tre kvarter før han spurte om jeg ville bli med hjem. Barna var hos moren den uka.

Jeg hadde ikke hatt sex på fjorten måneder. Jeg var mer nervøs for hvordan kroppen min så ut enn for noe annet, og jeg sa det til ham i gangen, at jeg er trettiåtte og har hatt to barn og at han ikke må forvente for mye. Han ble nesten litt sint. Han sa at jeg skulle slutte med det der, og så kledde han av meg langsomt med lyset på, og han så på meg på en måte som fikk meg til å slutte å trekke inn magen. Det er det jeg husker best fra den kvelden. Ikke sexen, men å bli sett på uten å ville skjule meg.

Resten kom etterpå. Han var tålmodig på en måte menn i tjueårene ikke er. Han brukte en halvtime på ting eksmannen min gjorde på fem minutter, og da jeg til slutt kom, gråt jeg litt, noe som var pinlig i akkurat tre sekunder før han lo og sa at det kunne han leve med. Vi lå våkne til to og snakket, og et sted mellom to og tre ble vi enige om at ingen av oss ville ha en kjæreste, men at vi definitivt ville gjøre dette igjen.

Så kom den praktiske delen, og den var faktisk det vanskeligste. I en by som dette kan du ikke bare parkere bilen din utenfor noen sitt hus tre kvelder i måneden uten at noen legger merke til det. Vi lagde et system som høres overdrevet ut, men som har spart oss for mye. Jeg parkerer aldri i gata hans, jeg setter bilen på en parkeringsplass fem minutters gange unna og går den siste biten. Han kommer aldri hit før det er mørkt, og aldri i helgene, fordi naboen min sitter på verandaen hele helgen fra april til september. Vi sender ikke meldinger som kan misforstås hvis noen låner telefonen til å vise et bilde.

Det er ikke fordi vi skammer oss. Jeg er singel, han er singel, vi gjør ikke noe galt. Men jeg har sett hva som skjer i denne byen når noen får en historie om deg. En venninne av meg gikk gjennom et brudd for tre år siden, og folk snakket om det i butikken i et halvt år etterpå. Jeg vil ikke bruke energi på å forklare noe til noen. Diskresjon er ikke skam, det er bare arbeidsro.

Og så har jeg merket noe uventet: hemmeligholdet gjør det bedre. Det er noe med å sitte på et sommerarrangement på Torskeholmen og se ham på den andre siden av plassen, hilse helt vanlig, og vite at han hadde hendene sine rundt hoftene mine førtiåtte timer tidligere. Jeg har blitt et menneske som gleder seg til tirsdager. Det hadde jeg ikke forventet i denne alderen.

Vi møtes to eller tre ganger i måneden, styrt av når barna hans er hos moren. Det har vært sånn i snart to år. Han har aldri møtt datteren min, som er atten og studerer i Kristiansand, og han kommer ikke til å gjøre det. Jeg har aldri vært på kafé med ham i dagslys. Det høres trist ut når jeg skriver det, men det er det ikke. Jeg har venner, jeg har familie, jeg har et helt liv. Det jeg manglet, var en voksen mann som kunne komme innom om kvelden og gjøre meg godt uten å ville flytte inn.

Det tok også litt tid før jeg torde å be om noe selv. De første månedene lot jeg ham styre, sånn som jeg alltid hadde gjort. Så sa han en kveld at han ikke klarte å lese tankene mine, og at han faktisk hadde lyst til å vite hva jeg ville ha. Jeg lå i mørket og fikk det ut, litt etter litt, og verden gikk ikke under. Nå sier jeg det rett ut. At jeg vil bli holdt nede. At jeg liker at han er der bak meg og tar tak i skuldrene mine. At jeg trenger ham til å fortsette litt lenger enn han tror. Det er rart at det tok meg trettiåtte år og en skilsmisse å lære, men det gjorde det.

Vi har også noen kvelder som ikke handler om sex i det hele tatt. Han kom innom en torsdag i november da jeg hadde hatt en forferdelig dag på jobb, og vi endte med å sitte på kjøkkenet i to timer og snakke om barn og skilsmisser og hva man gjør når man er nesten førti. Han dro klokka elleve uten at noe hadde skjedd. Det gjorde ikke avtalen vår mindre. Det gjorde den bare litt varmere.

Sommeren er den vanskeligste tiden. Byen fylles opp, alle er ute, og det finnes ikke et mørkt hjørne i hele sentrum i juli. I fjor sommer leide vi en hytte i en uke, hver for oss i bilen dit, og det var det nærmeste vi har kommet noe som lignet en ferie. Vi gikk ikke ut. Vi lagde mat, badet i en vik der det ikke var folk, og hadde sex på tidspunkter av døgnet man ikke har når man har jobb. Da vi låste igjen, sa han at han var glad i meg, og vi ble begge stille et øyeblikk før jeg sa at det var jeg i ham også, og så lot vi det ligge. Det var ikke en erklæring. Det var bare sant.

Jeg vet ikke hva dette er i det store bildet. Jeg vet at jeg har det bedre enn jeg hadde det i de siste fire årene av ekteskapet mitt. Hvis du bor et sted der alle kjenner alle og du tenker at det er umulig å finne en pulevenn uten at hele bygda får vite det, så sier jeg bare: det er fullt mulig. Det krever litt planlegging, to voksne som holder kjeft, og en parkeringsplass fem minutter unna.