Rom treogtjue, hver sjette uke

Elin, 37 · Haugesund

Jeg jobber i administrasjonen i et selskap som har hovedkontor i Oslo og avdelingskontor her i Haugesund. Seks ganger i året kommer noen fra hovedkontoret hit for å gå gjennom tall med oss. To dager med møter, en middag med hele avdelingen, og så flyr de hjem. Det har vært sånn i alle de ni årene jeg har jobbet der.

Vegard begynte å komme for tre år siden. Han er fireogførti, skilt, og han er ikke sjefen min, noe jeg vil understreke fordi det er det første folk tenker. Vi er på samme nivå i to forskjellige avdelinger. Den første gangen han kom, la jeg egentlig ikke merke til ham i det hele tatt. Han satt i enden av bordet og sa lite, og jeg husker bare at han hadde en pen klokke.

Det begynte på avdelingsmiddagen den andre gangen, i februar for to og et halvt år siden. Vi satt ved siden av hverandre på en restaurant nede ved Smedasundet, og de andre snakket om barn og hytter, og vi to endte opp i vår egen samtale om ingenting. Da de andre skulle videre på et utested, sa vi begge at vi skulle hjem. Vi gikk samme vei. Hotellet hans lå på veien til der jeg hadde parkert, og utenfor inngangen ble vi stående lenger enn to kolleger skal stå.

Han sa noe om at han hadde en flaske vin på rommet, og jeg sa det som var sant, nemlig at hvis jeg ble med opp, så var det ikke for vin. Han lo, og så ble han alvorlig, og så sa han at han ikke ville at det skulle bli vanskelig på jobb. Vi sto der i ti minutter og snakket om det som to voksne mennesker før vi gikk opp. Jeg har tenkt siden at akkurat den samtalen er grunnen til at dette fortsatt fungerer.

Hotellrom har noe eget ved seg. Det er ingenting der som tilhører noen av dere. Ingen bilder på veggen, ingen oppvask i vasken, ingen naboer du må hilse på i morgen. Jeg sto midt på gulvet i det rommet med skoene fortsatt på og kjente at jeg ikke var kollegaen Elin fra Haugesund, jeg var bare en kvinne i et rom med en mann som så på meg.

Han kledde av meg langsomt og la hvert plagg over stolen, som om det var viktig, og jeg husker at jeg syntes det var utrolig sexy at han var så nøye. Så var han ikke nøye lenger. Jeg hadde ikke hatt sex på fjorten måneder etter et forhold som ebbet ut, og jeg hadde nærmest glemt hvordan det er å bli ønsket av noen som ikke prøver å skjule det. Vi holdt på til klokka tre. Jeg kjørte hjem klokka halv fire og satt i møte klokka ni med samme mann på den andre siden av bordet, og ingen av oss så på hverandre mer enn nødvendig.

Nå er det et system. Han kommer seks ganger i året, og jeg vet datoene lenge i forveien fordi de står i møtekalenderen. Han booker alltid samme hotell, og de siste to årene har han fått samme rom fire ganger, rom treogtjue i fjerde etasje med utsikt over sundet. Det har blitt en spøk mellom oss. Han sender aldri melding om hva vi skal gjøre. Han sender et bilde av romnøkkelen, og det er hele invitasjonen.

Jeg kommer aldri før klokka elleve, etter at avdelingsmiddagen er over og alle har dratt hver til sitt. Jeg går inn hovedinngangen som en hvilken som helst gjest, og jeg tar trappa, ikke heisen. Jeg drar alltid før klokka fem om morgenen. Det er ikke fordi noen ville brydd seg spesielt mye, men fordi jeg ikke vil at det skal finnes en historie om meg på det kontoret. Jeg har jobbet der i ni år. Jeg blir der sannsynligvis i ni til.

De to nettene per besøk er intense på en måte som normale forhold aldri er. Vi vet at vi har fjorten timer til sammen, og så er det seks uker til neste gang. Det er ingen som gidder å være sjenerte når klokka går sånn. Vi har sagt ting til hverandre i det rommet som jeg aldri har sagt høyt ellers i livet mitt. Han spurte meg det andre besøket hva jeg hadde fantasert om som jeg aldri hadde prøvd, og siden har vi krysset av på lista, en ting av gangen, seks ganger i året.

Det som gjør de fjorten timene spesielle, er at vi aldri har hatt tid til å bli late. Han vet at jeg kommer rett fra en middag med kolleger og at jeg trenger femten minutter på å komme ut av jobbmodus, og han bruker de femten minuttene bevisst. Han begynner med skuldrene mine mens jeg fortsatt sitter på sengekanten i blusen fra møtet. Han snakker lavt, han sier hva han har tenkt på i seks uker, og det er som regel det som får meg over kanten før han har tatt på meg i det hele tatt. Vi har en avtale om at vi begge sier stopp med en gang hvis noe ikke er greit, og det har skjedd to ganger på tre år, og begge ganger endte det med at vi lå og lo i stedet. Det er ikke noe jeg hadde fått til med en fremmed fra en app, og det er heller ikke noe jeg hadde fått til med en jeg skulle møte hver dag.

Det jeg liker best, er faktisk timen etterpå. Vi ligger i den altfor store hotellsenga med gardinene åpne mot sundet og lysene fra båtene, og da snakker vi. Om jobb, om skilsmissen hans, om moren min som er syk, om hva vi skal gjøre når vi blir femti. Det er den eneste delen som ligner på noe romantisk, og det er også den delen vi begge later som ikke finnes når vi møtes i en korridor på kontoret dagen etter.

Vi har én regel, og den kom fra meg: ingen kontakt mellom besøkene. Ingen meldinger på kvelden, ingen bilder, ingenting. Vi skriver e-poster om budsjetter, og de er så tørre at jeg kunne sendt dem til hvem som helst. Jeg satte den regelen fordi jeg vet hvordan jeg er. Hvis jeg hadde fått en god natt-melding hver kveld i seks uker, hadde jeg vært forelsket innen jul, og da hadde jeg mistet både avtalen og roen på jobb.

Det har vært nære på én gang. I fjor høst sa han på vei ut av rommet at han kunne tenkt seg å møte meg et sted som ikke var et hotell. Jeg tenkte på det i en hel uke. Så skrev jeg en e-post, den eneste utenfor reglene på tre år, der jeg sa at jeg trodde det ville ødelegge det vi har. Han svarte med tre ord: Du har rett. Det har ikke vært oppe siden.

Jeg vet hvordan det høres ut. En kvinne på trettisju som har en pulevenn hun ser seks ganger i året og aldri ellers. Men jeg har prøvd det andre. Jeg har hatt to lange forhold der jeg til slutt lå og var lettet hver gang han jobbet sent. Dette gir meg noe jeg trenger, uten å ta noe fra meg. Neste besøk er i midten av november. Jeg vet ikke hvilket romnummer det blir, men jeg vet at jeg kommer til å ta trappa.