Femten år etter russetida, i samme gymsal

Ida, 35 · Hamar

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra. Femten år siden russetida, arrangert av en dame i klassen som hadde blitt eventkoordinator og som sendte purringer i en Facebook-gruppe. Jeg er trettifem, jobber på et kontor på Hamar og har bodd her hele livet bortsett fra fire studieår i Trondheim. Jeg hadde allerede møtt halve klassen på butikken. Men venninna mi maste, og hun hadde nettopp blitt skilt og trengte noen å gå med, så jeg dro.

Det var på en restaurant nede ved Mjøsa, med utsikt til vannet og en meny som var altfor ambisiøs. Jeg satt og hørte på folk fortelle om hus og barn og stillingstitler, og etter halvannen time gikk jeg ut for å få luft. Der sto Martin og røyket, noe jeg husket at han ikke gjorde på videregående, for han gjorde ingenting på videregående. Han satt bakerst i norsktimene og sa aldri et ord. Jeg hadde snakket med ham kanskje tre ganger på tre år.

Han hadde forandret seg. Ikke sånn at han hadde blitt kjekk, han hadde alltid vært helt grei, men sånn at han hadde blitt til noen. Han hadde flyttet til Oslo, jobbet ti år med noe innen logistikk, flyttet tilbake for to år siden for å være nær foreldrene sine. Skilt, ingen barn. Vi ble stående der ute i førti minutter mens det ble kaldere, og jeg innså at det var den første samtalen hele kvelden der jeg ikke kjedet meg.

Da vi kom inn igjen, hadde festen tatt av, og noen hadde begynt å danse. Han ble sittende ved siden av meg resten av kvelden. Jeg merket at jeg lente meg mot ham når det ble høyt. Jeg merket at han ikke trakk seg unna. Klokka halv ett spurte han om jeg skulle ta taxi, og jeg sa at jeg bodde ti minutter unna til fots, og han sa at han kunne følge meg. Jeg har tenkt mye på hvor forsiktig han var. Han ba ikke om noe hele veien hjem. Det var jeg som stoppet på trappa mi og spurte om han ville inn.

Det er noe helt spesielt med å ha sex med en du husker som sjenert sekstenåring. Jeg hadde en forestilling om hvem han var, og den forestillingen ble knust i løpet av de første minuttene. Han var rolig, han tok seg god tid, han spurte to ganger underveis om det var greit og gjorde det på en måte som ikke ødela stemningen i det hele tatt. Han dro genseren min over hodet mitt i gangen og ble stående og se, og så sa han rett ut hva han hadde tenkt på ute på den terrassen. Jeg ble helt varm i ansiktet, og jeg er trettifem år gammel.

Vi holdt på til klokka fire. Jeg husker særlig at han snudde meg mot speilet i gangen og ble stående bak meg der, at han ville at jeg skulle se på oss begge, og at jeg ikke klarte å la være. Etterpå lå vi på tvers av senga og snakket om folk fra klassen som om vi var tjue igjen, og jeg kjente at jeg var lykkelig på en helt konkret måte.

Morgenen etter var det verste øyeblikket. Vi sto på kjøkkenet mitt med hver vår kaffe, og jeg kjente at panikken kom. Jeg bor i den samme byen som denne mannen. Jeg kommer til å møte ham på Maxi. Moren min kjenner moren hans. Jeg sa noe klønete om at dette kanskje var litt dumt, og han svarte at han ikke syntes det var dumt i det hele tatt, men at han skjønte hva jeg mente, og at han uansett ikke var på jakt etter et forhold akkurat nå.

Og der lå løsningen, egentlig. Vi ble enige på tre minutter over en kopp kaffe: ingen av oss vil ha noe seriøst, vi vil begge ha dette, og vi sier ingenting til noen fra klassen. Det siste punktet var det vi begge var mest opptatt av. Jeg vet nøyaktig hvor fort noe går rundt i en by som Hamar når det først kommer i gang.

Det har vært ni måneder. Han kommer hit, nesten alltid, fordi jeg bor for meg selv og han deler bakgård med en nysgjerrig nabo. Som regel onsdager og en gang i helgen. Han sender en melding på ettermiddagen med to ord, og jeg svarer ja eller ikke i kveld, og det er hele forhandlingen. Ingen av oss blir fornærmet av et nei. Det tok meg omtrent to måneder å slutte å analysere hva et nei betydde, og da jeg først sluttet, ble alt lettere.

Onsdagene har fått sine egne ritualer. Han kommer rett fra jobb med en pose fra butikken, som regel noe vi begge vet at vi ikke rekker å lage, og vi ender med brødskiver klokka elleve i stedet. Vi har sluttet å late som at vi skal se en film. Det som overrasket meg mest, var hvor mye friere jeg ble med ham enn jeg noen gang var med samboeren min i fem år. Jeg sier ting høyt nå. Jeg ber om det jeg vil ha, og han gjør det uten å lage et nummer av det, og han ber om sitt. Han liker best at jeg tar over, at jeg holder ham nede og bestemmer tempoet, og det tok ham en stund å si det. Jeg har lært at jeg vil bli tatt hardt i starten og langsomt på slutten, og at jeg trenger fem minutter i ro etterpå før jeg orker å snakke. Ingen av de tingene har vi måttet krangle oss fram til. Vi har bare sagt dem, sånn som voksne kan gjøre når det ikke står noe på spill.

Det morsomme er at vi har blitt ordentlige venner underveis. Ikke kjærester, men venner. Han hjalp meg med å bytte vinterdekk i oktober. Jeg leste gjennom en søknad han skrev i januar. Vi sender hverandre dårlige bilder fra klassens Facebook-gruppe. Det er en slags nærhet som ikke krever noe, og jeg har aldri hatt det med en mann før. I tjueårene var alt enten kjæreste eller ingenting.

Vi har hatt én vanskelig samtale. I mars var han på tre dater med en dame fra Brumunddal, og han fortalte meg det, og jeg sa at det var fint, og så lå jeg våken den natta. Det var ikke sjalusi akkurat. Det var mer at jeg plutselig så for meg hvordan det ville være når dette tar slutt. Jeg sa det til ham. Han sa at han hadde tenkt det samme, og at vi nok kom til å klare å være venner etterpå, og at det uansett ikke var i kveld. Det holdt for meg.

Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde funnet en pulevenn hvis jeg ikke hadde blitt mast på om å dra på den festen. Det er litt av poenget mitt. Jeg satt hjemme i fire år etter et samboerskap som tok slutt, og ventet på at noe skulle komme til meg. Det kom ikke. Så dro jeg motvillig ut en lørdag i en by der jeg trodde jeg hadde møtt alle, og gutten fra bakerste rad sto ute i kulden og røyket.

Neste klassefest er om fem år. Jeg vet ikke om vi fortsatt har dette da, eller om en av oss er gift med noen andre. Men jeg vet at jeg kommer til å dra.